Avhengighet

En ung mann bærer 3 tynne bøker bort til innleveringshyllen og setter dem forsiktig fra seg. Retter kjærlig på dem. Jeg står stille, litt på avstand - og så går jeg bort til hyllen for å sjekke bøkene da har har gått. Den ene er “Hva er avhengighet” av lege, psykiater og seniorforsker Jørgen G. Bramness, de to andre om Buddhisme og nyreligiøsitet.

Jeg låner alle 3. Slik er jeg i livet, når slike små mikro-øyeblikk, kommer, griper jeg dem. De skal fortelle meg noe.

Jeg har vært tørrlagt i 30 år. De siste 10 årene offentlig om det, og jeg sier aldri nei til å hjelpe noen. Enten det gjelder dem selv eller pårørende. Noen ganger lykkes jeg, hvis jeg kan bruke et slikt ord, andre ganger mislykkes jeg. Noen mennesker vil ikke, tør ikke - og de har heller ikke fått nok konsekvenser i livet sitt. De har fortsatt kona si og jobben. Barna forsvinner ofte ut av livet til den mannlige (og kvinnelige) alkoholikeren før de mister jobben.

Så, trenger jeg noe ny kunnskap om min smerte ? Om det jeg til og med har avlagt eksamen i fra Universitetet i Oslo (kriminologi og avviks-sosiologi) ?

Men på den andre siden, så har jeg nettopp signert kontrakt med Diakonhjemmet Dialog - jeg skal inn i spesialist-teamet - for å hjelpe mennesker med rusrelatert livsstil. I møter der, vil vi være likesinnede - begge parter på hver side av bordet - fordi vi begge kjenner/har kjent på kroppen hva dette handler om.

Jeg bestemmer meg for å lese boken - med et åpent sinn.

Den sier alt. I et faglig klart språk. Ingen fordømmelser om å ta meg sammen, ingen nedlatende karakter-beskrivelse av oss - den flokken jeg tilhører.

Men, etter 30 år som tørrlagt, er det likevel vondt å lese fakta om meg selv. At jeg ikke er, eller kommer til å bli som andre, den store normale gruppen i samfunnet, som er skrudd sammen slik at de lever et liv uten de dype daler som jeg har hatt - og fortsatt vil ha i livet mitt.

Det såreste er om alkoholikerens sensibilitet overfor rusmidler - . Den vil aldri forsvinne. Akkurat som du en gang som barn lærte å sykle, slik at du alltid vil huske å sykle når du tar frem sykkelen igjen, slik er vi avhengige skrudd sammen også. Det ligger der latent. Jeg vet dette fra AA, vi sier at vår avhengighet er en uhelbredelig sykdom, som også den medisinske verden definerer det som, men likevel.

Jeg vet at jeg aldri kan drikke igjen. Ikke normalt som andre. Og derfor vil jeg aldri - noen gang - tørre å ta det første glasset. Jeg vet at da raser jeg ned i gjørma igjen.

Likevel, jeg vet det og nå vet jeg det enda sterkere. Kan jeg si det det så rart ?

Takk du Jørgen G. Bramness for boka. Jeg skal lese den en gang til. Denne stille søndagen, hvor verden utenfor soveromsvinduet mitt hviler - og jeg har igjen funnet roen, fordi jeg aksepterer at jeg er den jeg er. En alkoholiker, tørrlagt - på 30dje året.

Bildet er en gave fra fotografen til meg - på min 30 års dag som tørrlagt alkoholiker.

(Foto; Werner Anderson)