Blokkeringer. Stillstand.
Hun kommer gående mot meg, det er en av disse varme høstdagene, solen varmer der jeg sitter på benken og skjønner at det er hun som jeg har avtalt med. En felles venn har spurt om jeg kan ta en samtale, med mål om å hjelpe. Hun sliter med mye, og jeg skal prate om AA og at det finnes hjelp hvis hun ønsker å kutte ut alkohol og rus.
Vi har kommunisert via sms, jeg ringte også da hun ikke dukket opp sist - og akkurat nå i dag, så kom det to smser om å utsette møtet en time. Hun ringte - jeg sa nei. Nå - eller aldri. Det siste tenkte jeg, men sa det ikke. Men en utsettelse var ikke aktuelt.
Det har med respekt av egen tid - jeg som respekterer meg selv. Og grensesetting - mer en verdisetting i eget liv.
Så der kommer hun. Endelig. Pen, oversminket etter min smak, men alt blir så tydelig i solen. Lite småprat, før hele hennes liv veltes ut. Som dagen derpå oppkast, voldsomt og brått. Jeg har hørt så mye, svært få historier sjokkerer meg, vi mennesker kan være grusomme mot andre og oss selv. Noen ganger lurer jeg på om ondskap ligger som en ulmende kraft i noen mennesker. Eller i oss alle.
Har erfaring med ego-orienterte mennesker, og jeg har blitt bedre til å stoppe talestrømmen, fra de mennesker som bare ser seg selv og hele verden fra sitt ståsted. Uten å gå inn i andres perspektiver - og også kanskje innrømme at man selv tar feil - og at andre har mer nyanserte og bedre perspektiver.
Hun er vant til å være i fokus. Drama-historier fanger, men når de blir repetitive så blekner fasinasjonen og mennesker rundt henne går lei.
Noe begrenser jeg, men så sniker flere deler av historien hennes seg likevel ut fra henne - og inn i sjelen min. Hun er dyktig. Har flere års trening i selvdyrkelse av sine lidelser og i fortellerkunstens magi.
Jeg har hørt så mye, at jeg blir ikke sjokkert, ønsker ikke å gå dypere inn i alt sammen, men kommenterer med at det er gjenkjennelig, sier forsiktig at kanskje signalet i den sms fra elskeren betyr det du aner, men ikke egentlig vil vite.
Energitappere. Det å bli spist opp av andre. Det er en tanke som kommer til meg - der i høstsolen.
De ser deg ikke, mest seg selv. Og når du stenger døren, så finner de andre. Jeg vet alt dette.
Svært sjeldent blokkerer jeg noen, men jammen meg tar det lang tid for at slike mennesker slipper meg , flere beskjeder på mobil-svareren, og enda forsøker de seg igjen. De har sett min svakhet, at jeg er villig til å lytte - til å motta de dramatiske detaljene fra deres skadete og skapte liv.
Men jeg har blitt flinkere til å ikke bli misbrukt. Når de er i en runddans av drama - blir ikke min stemme hørt. Det jeg kan gjøre - er å innrømme at jeg ikke kan hjelpe. For å ta i mot hjelp, må man være villig til å lytte og også være åpen for en livsendring.
Hun i høstsolen har heldigvis tre fagpersoner, psykolog, psykiater og fastlege - å fortelle sine lidelser til. Og vår felles venn.
Vi skal møtes igjen - og jeg skal lytte. Og fortelle hva jeg har gjort i mitt liv i forhold til rus og alkohol. Så kan hun lytte. Hvis hun vil. Og også velge en livsendring. Et valg. Men det valget må hun være villig til å ta.
Frykten for forandring er stor - og å miste sin skapelse av seg selv er skremmende. For hvem er jeg da ?
Løft blikket ut av skyggedalen, se toppen og himmelen - og sjelen din vil bli leget.
“Let go now or fall.”