Familie. Løgn. Sorg.
Det ulmet under overflaten, hele familien min visste og bar preg av det. Likevel luftet vi det ikke ut, alle de sorgene hver av oss bar på. Hadde vi klart oss - som en familie, hvis vi hadde snakket ærlig sammen ?
I ettertid har noen av disse menneskene fått profesjonell hjelp, men vi kunne nok ha unngått å kommet så langt. Hvorfor turde vi ikke det ?
Livsløgnen med alle sine ødeleggelser har fått fritt spillerom - og dermed muligheten for å gro seg større.
Det får jeg aldri svar på. Fordi vi ikke gav det livet en sjanse. En annen form for å leve. Men jeg tror at med ærlighetens språk vil også en godhet ha kommet inn i den familien jeg en gang var en del av.
Den del av min gamle familie som fulgte meg videre i livet, mine to sønner og jeg vi har snakket oss rene for dette; fortidens fortielser. Vi har sett det samme, og er nå forent i en enhet av ærlighet som gir oss styrke til å være - oss.
En gang i blant møter jeg mennesker som lyver. Hvorfor gidder dem, tenker jeg. Jeg har kommet fram til et svar. Det kreves mindre innsats i å lyve, hegne om sin forståelse av en hendelse, enn å tørre å stå ved hva som egentlig er sant. Jeg blir ikke sint på slike mennesker, det jeg lærer av dem er at jeg ønsker å fortsette å kontrastere dem; prøve å forstå livet og verden i sanntid, være åpen for sannheten. For det finnes en tilnærmet sannhet. Vi ser alle verden forskjellig, men urkraften er det sanne. Og i denne ligger livets sjel.
Og jeg tenker; hvordan får slike mennesker det - etter som årene går, med en sjel full av ulike løgner ?
Og hvorfor tør de ikke prøve ærlighetens sti ?
Løgn binder familier sammen. Kjærester sammen. Mor og datter sammen. Far og sønner. Så lar vi ofte årene gå, og smerten og sorgen fortære oss. Løgnen er slike familiers omdreiningspunkt.
Noen bryter ut, gjerne med voldsom kraft. Ikke at de angriper de andre, de som blir igjen, men de finner en magisk styrke i seg selv, som er så kraftfull at de etterlatte kryper lengre inn i løgnens hule.
Så skjer et lite, eller stort mirakel. Den ene blir fri, fra løgnen. Hun går derfra sterk - og med en sjel hvor godhet er det som fyller sjelen; som gjør godt for både dette mennesket selv og alle dem som kommer i hennes nærhet. De har en egen energi, en frekvens som er koblet på universet, det grenseløse.
Når jeg gikk ut av ekteskapet, forlot jeg også den lettvinte løgnen, som hadde et jerngrep på meg. Jeg pustet, men levde ikke. Og jeg forsto det først i ettertid, hvor lettere jeg pustet, hver eneste dag. Og hjertet mitt bar ikke på sorgen mer, som jeg ikke forsto var en sorg den gang, før den forsvant - sammen med han jeg en gang hadde elsket. Løgnen ble i alle disse årene med ham omskapt til en stor sorg.
Det rare var; når jeg pakket ned hans klær for å sende dem til ham, der han bodde sammen med sin nye kjæreste, at samtidig pakket jeg ned den store mørke forpestete løgnen - og sorgen.
I dag takker jeg, fordi jeg er magisk fri. Ren; i dette livet som er mitt.
“Det var ustyrtelig mengde lag! Kommer ikke kjernen snart for en dag?”
Noen mennesker glemmer at de bare, eller heldigvis, har ett liv. Dette skapes hver eneste dag; rent.
(Foto; Werner Anderson)