Et null

Jeg har vært og sett på “Liv” - en samtale med Liv Ullmann på Nationalteateret i Oslo. 3 timer hvor hun forteller om livet sitt - fra barndom og frem til nåtiden. Ofte sier hun ordet null - eller mer “jeg var et null”. Hun betalte andre jenter penger for å gå på kino med henne den gang hun var en liten jente i Trondheim - og det virker som hun aldri forsto hvor stor hun var. - gjennom et helt liv med mange suksesser. Eller fortsatt er.

Til tross for en nominasjon til en Oskar, ser jeg aldri et spor av selvgod madonna-nykker under hele forestillingen. Det hviler det en slags - naivitet - i hvordan hun ser seg selv. Og hele tiden dette “nullet”. Men sett uten i fra - er hun en kvinne som har lykkes. Som har lykkes i utlandet og også i Norge. Som har nådd langt som det heter. Det ble vise en snutt fra en musikal - og Liv kan også synge - noe hun også sa at hun ikke kunne når de ville ha henne med i den hovedrollen.

Alle har en mening om Ullmann. Enten liker man henne - eller så misliker man henne grenseløst. Hva er det som tirrer så mange mennesker, hva rører hun i oss, som gjør at vi får disse følelsene ?

Jeg tror det er denne vakre rene naiviteten. At det er så uvant i vårt samfunn - å ikke ta plass, å ikke dytte andre ned og bort, fordi jeg - store jeg - skal ha den største plassen.

Selvbildet - det narsissistiske meg.

Og noen mennesker går igjennom hele livet - uten å fange opp sitt jeg - hvem en er. I samklang med andre mennesker.

Essensen i dette er; selvbildet vårt stemmer ikke med omverdenen. Noen underkjenner seg selv - og noen ser seg selv om Guds gave til menneskeheten.

Balanse - er det jeg prøver på. Å hele tiden prøve på å være det mennesket jeg vet at jeg er - gjøre de oppgavene jeg har kommet hit inn i verden for å fullføre - og være ydmyk - i den forstand at jeg har lik verdi som alle andre mennesker.

På veien, ofte i mørket, tidig til jobb sier jeg “hey” og gir et smil til tiggeren som sitter på sin faste plass. I all slags vær. Han smiler - og synger, og ofte mater han duene. Jeg har lært mye av ham. Han signaliserer aldri ensomhet, tristhet eller oppgitthet. Hva skal jeg si; en glede over livet.

Livet blir slik du tar det - og ikke slik du har det - heter det. En floskel synes jeg, men sannelig er den sann. Tiggeren. Liv. Meg. Vi er alle er mennesker her på denne magiske jorden. Vi skaper våre liv. Og vi skaper forestillingen om hvem vi er - og hvordan vi har det.

SÅ; skap deg selv som et positivt godt menneske. Mat gjerne duene - og syng, i skogen. Og smil til livet.

Gå med nakne føtter i gresset. Le, den befriende latteren. Møt alle mennesker med et smil. Det er vakkert !