Fly høyt. Fly langt.
Det er noe i blikket, som om han stirrer inn i evigheten. Og kanskje han gjør det. Den unge mannen som er død. Jeg har aldri kjent ham, bare stått ved graven hans. Det er noe med disse gravene til unge mennesker, som har bilde på gravstøtten og det ligger mange små minne-ting der. Helt sikkert fra alle dem som elsket ham høyt. Fly høyt. Fly langt. Ord som treffer meg i sjelen.
Og jeg vil bli litt melankolsk denne dagen - men ikke trist. Men kanskje jeg skal bli det likevel. For denne helt vanlige hverdagen går jeg tur på Gravlunden med søsteren min og min svoger. Vi ser mye tilbake når vi møtes. Og husker hendelser ulikt. Noen ting som søsteren min husker tydelige, har ikke betydd så mye for meg. Og omvendt. Hva som fester seg i sjelen min er kanskje bare mitt.
Mine spor. Mine merker. Som har vært med på å skape meg. Og jeg er ikke søsteren min og hun er ikke meg, så det er ikke så rart at vi husker felles hendelser så ulikt.
Jeg vil huske døden - jeg vil gråte over unge mennesker som forlater oss så veldig unge. Det er som om de har en misjon som de egentlig ikke vet om. Som den graven jeg stoppet opp ved. Blikket som tok meg, som om han visste hva som ville komme. Kanskje mer at han åpnet seg opp for å tenke på døden i livet, noe så mange av oss ikke vil ense en tanke.
Jeg blir helt svimmel av livet, av mitt lille nære liv. Ikke av den store verdenen - som ødelegger seg selv uten å tenke på døden. 50 millioner mennesker døde i 2. verdenskrig - for hva, tenker jeg noen ganger. I all fall ikke for inn i evigheten minne oss på at samhold og kjærleik er veien vi alle må gå. Men så kriger vi igjen, vel, det har alltid til alle tider vært en krig eller flere kriger på kloden vår.
Akkurat i dag er det et eneste menneske som berører meg så inderlig dypt.
Jeg googlet ham når jeg kom hjem. Måtte vite mer. Om 21-åringen som forlot livet. Det var ikke noe selvvalgt, bare at døden valgte ham. Men det fine og kanskje rare er at slike treff, hvis jeg kan kalle det det, meg der ved graven hans, har gitt meg en vekker om å elske livet enda mer.
Jeg skal gå ut i verden i dag. Elske høsten. Elske livet. Elske meg. Og elske alle levende mennesker. Men også elske de døde - for det er dem som gir meg gnisten til å stoppe opp. Å leve.
(foto; Werner Anderson)
“Livet er bare en drøm, og hvis vi er kunstnere, kan vi skape livet vårt med kjærlighet, og da blir drømmen vår et kunstverk.”