Da jeg møtte Gud
Å forstå Gud som et rasjonelt menneske er vanskelig - ja umulig. Og det er nok heller ikke meningen at Gud - det guddommelige - skal analyseres med fornuft. I alle trosamfunn finnes det en Gud, vi bare kaller ham ved forskjellig navn - og tilnærmer oss ham gjennom Koranen, Bibelen eller den jødiske vei.
Det tok meg mange år - før jeg forsto dette;
Gud er i oss alle sammen, Mellom oss - og bærer hver og en av oss på den stien vi vandrer. Vi er aldri alene, men vi må lære oss til å lukte ham, føle ham og gi ham plass. Det er i stillheten at Gud taler. Og da må vi lytte - og ikke prate.
Det tok meg mye tvil - og ja rett og slett skam, før jeg landet i den teksten jeg akkurat har skrevet. Jeg avviste ikke Gud, men aksepterte han heller ikke.
Ikke før jeg dro på en konferanse om Dødehavsrullene.
Jeg har hatt flere tegn fra Gud i livet mitt. Bare at jeg ikke har villet innrømme nettopp det. Det er litt kleint å si at jeg har Gud i livet mitt, jeg har i alle fall synes det.
Men ikke etter en natt på Lia Gård.
Hele Lia Gård, som er et kontemplativt sted, er veldig nær Gud. Gud sitter i veggene her, sier min venn når vi ankommer. Jeg følte en stor ro, at jeg hadde landet - og åpnet opp alle mine sanser for alle energier og den magiske kraften som jeg kjente på dette vakre stedet.
Det rommet som har blitt mitt, er vakkert. Noen bøker, et håndlaget kors som passer i hånden min - og stillhet.
Første natten sovner jeg raskt. Sengen er myk og dynen omkranser meg. Jeg er i roen. I stillheten.
Ut på natten våkner jeg. Blunker med øynene. Rommet er ikke mørkt. Har jeg glemt å slå av alle lysene ?
Jeg blunker igjen - for å få lyset til å forsvinne. Er ikke redd. Men så lar jeg øyene se, for over sengen min, nær dynen (og meg) - svever det noen stjerner. Blinkende, klare - og ja; ertende. Jeg teller dem til sju stykker - og de er ikke rolige, men svever litt hit og dit - jeg vet at de erter meg. Og snakker til meg. Jeg vet der og da at det Gud som taler.
Dette hadde du ikke ventet , hva ? sier de til meg. Og jeg vet der og da at det virkelige er Gud som taler, som er i stjernene. Som måtte vekke meg med lyset. Danser foran meg, glade, lekende og lystige. Jeg blir ett med dem, lar hele meg være sammen med dem. For jeg forstår at de er bærere av Guds budskap - til meg. Tydelig og klart. Lissom at Gud sier; alle de andre tegnene jeg har gitt deg - de har ikke vært tydelig nok for deg, Gunn-Helen - eller ?
Nå viser jeg deg lyset - mine krefter og vekker deg en gang for alle.
7 er det hellige tallet for fullkommenhet.
De lysende Guds stjerner og jeg forenes. Fra min tvil - til en ro, en åndelighet, en Gud - jeg ikke lengre trenger å stille spørsmål med.
Dagen etter har jeg en privat samtale med foredragsholderen, Dødehavs-eksperten, professoren og det kloke reflekterende mennesket jeg er sammen med i disse dagene.
Jeg forteller om min opplevelse.
- Gunn-Helen, du er heldig. Som har hatt en guddommelig oppvåkning. Ta vare på den - og bær den med deg i sjelen din. For alltid.
Vi gråter begge to - og forenes i tårene. Ikke mer skam. Bare en stor ro. Og glede.
Våre veier til det Guddommelige er flere, men kjærlighetens Gud er den samme - hos oss alle.
“Jeg turde alt i kjærlighetens eventyr.”