Innestengt. I seg selv.
Jeg leser menneskers sjel ut fra deres munner. En kjent skuespiller, et intelligent menneske, har en veldig tydelig lukket munn. Han ler aldri, altså med en åpen befriende løs latter. Og han spiller også i ofte mørke filmer. For i disse filmene slipper han å anstrenge seg for å la munnen slappe av - og slippe følelsene sine fri.
Han er klok - så han burde ha sett på seg selv i speilet - og gjort et par grimaser.
Jeg venter på at han kanskje skal smile. Bare være - og ikke ta hele livet så alvorlig. Men det kan nok hende at jeg tar feil, at han bruker sine krefter på å holde hele seg på plass - og munnen, som er en av kroppens åpninger, holder han lukket - og lar ingen følelser slippe ut.
Det er nok slitsomt, å stenge hele seg selv inne i kroppen - hele tiden. Det er ikke sikkert at han forstår at munnen avslører ham, i alle fall for meg som munn-fetisj, men han vet nok om at han er ekstrem kontrollert. Jeg tipper at det ikke er noe rot hjemme hos ham. At han er mer minimalist enn maksimalist, og at han aldri går over streken. Hele han holdes innenfor en streng grense, som han selv har skapt.
Kroppen er lang og slank. Ikke noen utskeielser der heller. Sommeren er snart over - uten softisen i solen eller en liten kake hos farmoren.
For mister han kontrollen, og munnen åpner seg, mister han seg selv. Tror han. Han tør ikke prøve. For det andre, å leve åpent livsbejaende og fritt - det har han aldri prøvd. Det skremmer ekstremt. Så da fortsetter han med å stenge seg selv inne.
Og tanken om dette andre livet, ligger dypt, nederst i ham, og vil kanskje aldri klare å klatre opp og ut - - av munnen hans.
Med en latter - som er tegnet på et befriende åpent menneske.
“Hva er dette hatet og aggresjonen
Når vi alle er i en karavane for fred ?”
Inne i - og bak masken smiler jeg. Det var magisk å få oppleve Svalbard i sprengkulde.