Like a Rolling Stone. Ensom i verden.
Mikrovaner og store kunstere hører sammen - den gjentagende handlingen gjør at de blir gode. Enten du er skiløper, forfatter - eller musiker. Har lest hundrevis av intervjuer med store mennesker - og alle sier at de bare må gjøre det. Når familien er i skibakken i Sveits, sitter de heller på hotellrommet og skriver. Jeg er ikke stor - men kjenner meg igjen i manien med å ha fokus - stenge alt ute. Har alltid vært en drømmer - en kreativ sjel som finner et lite frø - og det blir min oppgave og få det til å vokse. Og Clear skriver i Mikrovaner at knytter du en ting du gjør (gjerne en ny vane) til identiteten din og lyst/glede - så lykkes du. For selv så elsket jeg å sitter på lesesalen i SV-bygget på UiO seint om kvelden og lese. Og lese. Være i den dårlige luften, høre studenten ved siden av meg bla om i boken sin, legge fra seg blyanten, men så ble han stille igjen. Alle disse mikrolyder som forteller om liv - som jeg fantaserer om videre.
Skrivestue heter det. Et sted det er lovlig å bare ha fokus på en ting. Men jeg har slike skrivestuer overalt; de skapes der jeg er. Og selv er jeg helt uten noen fristende apper på mobilen - så klikke-mani eies ikke. Ingen ting kan måle seg med Mac og meg som forenes over tastaturen. Eller svømmemetrene jeg har en hemmelig avtale med om en økning. Mine svømmedrømmer legges ikke ut på Strava - men blir bare synlig for meg i et lite notat. Du svømmer så langt nå Gunn-Helen - og neste gang så….Ingen over, ingen ved siden, er jeg som en Freia sjokolade i mitt indre liv.
Hvorfor kom du til meg i natt ? Bob Dylan sitter og er kreativ. Midt på natten. Han sover ikke ved siden av henne - men sitter på en vond hard stol - og kanskje skaper han “Like a Rolling Stone” - han sier at jo, jeg ville jo se deg - det er derfor jeg kom. Og han tenker ikke særlig over det, at han skriver og spiller på gitaren. For ordene og musikken er i ham, en del av ham - og ikke noe som er utenfor ham. Musikken er i ham - og han er i musikken.
Etter å ha sett filmen om ham - gikk jeg hjem og lyttet til “The very best” i mørket. Og tenkte over mennesker som heller vil ha en stor fokus, enn å multitaske verden. Andre kan gjøre verden fargerik, mens vi små og store sære, kan gi verden stjerner. Ikke jag etter månen når du har stjernene er noe som sies i filmen. For stjernene gir nok av drømmer - for oss alle.
I morgen skal jeg se filmen igjen. For å drømme meg inn i kreativiteten. Og også lære av en stor mester som har gitt oss Blowing´in the Wind.
Ensomhet i det ytre.
(Foto; Werner Anderson)
“All I can do is to be me, whoever that is.”