Og der går enda et år

Det tikker inn en sms om at Ørnulf er død. 52 år gammel - og livet hans er over, som han elsket så inderlig. Det merkelig er, at jeg bare noen dager før smsen kom, gikk igjennom bildene av han og meg - og tenkte over hvor mye fin tid vi hadde delt sammen. Så spesiell som han var - så fine vi var sammen.

Jeg hadde ikke hatt kontakt med han på et par måneder. Han ville, jeg fulgte ikke opp. Oss - var over. Og jeg tenkte at var det over - så er det over. Lukket døra, uten å tenke særlig dypere på hvorfor han sendte meg små fine invitasjoner om oss igjen. Ikke det at vi skulle bli kjærester igjen, men at vi igjen skulle dele mer fin tid sammen.

Jeg har lært av min feilvurdering. For noen mennesker ser meg tydeligere enn jeg gjør selv noen ganger. Ørnulf så mer klart oss, enn jeg gjorde.

Og når han døde, fikk jeg en sterk oppvåkning.

Jeg må leve - slik Ørnulf lærte meg til å leve det. Intenst. Enkelt. Smått i det store. Nært.

Når mennesker vi er glad i dør, tenker vi over livets forgjengelighet. At vi må huske å leve, intenst, sterkt - og i øyeblikkene. Men så går dagene, hverdagen tar oss, rutinene er beskyttende og gode - og vi rett og slett orker ikke å tenke over at akkurat vårt liv kan stoppe, kanskje allerede i morgen, eller seinere samme dag.

Det er alle andre som dør, bare ikke meg. Derfor kommer sjokket, når et ungt menneske dør. Derfor gråter vi, blir også rystet når mennesker midtveis i livet går bort, og enda sterke blir våre emosjoner når mennesker velger å gå bort - ta sitt eget liv.

Ørnulf valgte ikke døden selv, den kom til ham.

Og erkjennelsen, oppvåkningen kom til deg. Han hvisker til meg fra den andre siden; Gunn-Helen; lev slik vi gjorde det. Intenst. Sterkt. Oss, Nært. Smått i det store.