Hundre års ensomhet
Jeg forstod det ikke, meg selv altså, før etter noen dager ute ved Vesterhavet, under Skrive-retreatet med en danske forfatter, PH. Jeg var nok litt høy på meg selv og min skrivekunst - og trodde at jeg skulle trylle fram de mest fantastiske tekstene her “i blæsten” som danskene sier. Og vinden tok oss flere dager, så kraftig at vi ikke badet engang. Strømmene var for kraftige, naturen var sterkest.
Og alle de andre, de fleste i alle fall, leste høyt fantastiske fortellinger. Ut fra en liten detalj, som en sommerfugl, skapte de magi. Slik Karen Blixen gjorde i “Out of Africa”, hennes vidunderlige verk, som har trigget meg i mange år, at ja, dit skal jeg reise en dag. Til hennes farm ved Kilimanjaro. Det kommer, jeg kjenner meg selv.
Historien min om “En løve i Afrika” ble ganske fin. Danskene som lyttet sier jeg synger i språket når jeg leser høyt, jeg lar stemmen min stige og synke alt etter hva ordene skal formidle. Og jeg tenker på løven som stod der og viste ære når han ble begravet, elskeren til Karen Blixen. Slik kjærlighet som er sterkest, som tåler alt, vil alt.
Og mens jeg går alene i stillhet, langs det frådende havet, opp en trapp for å komme opp på klittene - og bortover til Kirken som ikke er tatt av havet, en annen Kirke lengre sør forsvant ned og inn i havets mørke for noen år siden, jeg skal vandre bort til fyrtårnet som er en livredder for oss søkende sjeler.
Og på vei hjemover, til de andre søkende og skrivende sjeler, kommer forståelsen til meg, hodet er så rent, her på et sted uten internett, hvor det bare er en vei, og det er den innover. At Gunn-Helen, du har kapslet inn hjertet ditt du er redd for det store, lidenskapens landskap - og ingen magiske ord kommer ut - dine ord slippes fra hjernen, og akkurat hvordan de er, det vet jo alle fornuftige skapninger. For; hvem vil jeg være, med hvem ?
Noen mennesker suger kraften ut av meg, andre gir meg påfyll. Og jeg vet hvem som er enten det ene - eller det andre. Jeg må lære meg ordet nei. Oftere. Og blir jeg mest alene, betyr det ikke at jeg er ensom.
Det å føle på følelsene beriker.
Jeg takker Vesterhavet, vindens kraft for renselsen, jeg skynder meg tilbake til de andre, igjen skal jeg skape historier. Og nå fra hjertet.
““Verden var så nylig at mange ting manglet navn, og for å nevne dem måtte du peke fingeren på dem.””
Hver eneste lille plante ute ved Vesterhavet har sin funksjon - og fungerer sammen med havet, sandkornene - og blæsten.