Finnes Gud ?
Noen ganger, ganske ofte, så føler jeg at en Høyere Makt passer på meg. Alt det gode legger seg til rette - og ikke det vonde. Og når jeg får lyst til, selv om det bare er et kort øyeblikk, å være litt stygg, så sier min indre stemme, at ikke bli som han eller henne. Så lar jeg stygghet fra meg fare hen, og svarer mildt på små smser som kommer. Noen smser svarer jeg ikke på, men jeg er ikke sårende.
Og så kommer et bibelvers til meg, jeg husker ikke fra hvor i Bibelen, om å vende det andre kinnet til, i alle fall ikke slå tilbake.
Men jeg aner, at den som verbalt slår meg, ikke forstår det. Mest sannsynlig fordi dette mennesket ikke får noen korrigeringer i eget liv. Fordi slike mennesker ikke har så mange nære - som kan si pent i fra. For jeg har rett lissom, du er slik og slik, slik jeg beskriver - og ikke slik de andre, som liker deg ser deg.
Så derfor titter jeg på en av min tattoer - “Let go - let God” - som sier alt dette jeg her har sagt med fire små ord. Er det du Gud, som er allestedsværende, tett på meg ?
For et sted leste at at du ikke liker ting ved et annet menneske som er i deg selv. Så er du er kritiker - som kritiserer du sånn egentlig deg selv som menneske. Påstår du at et annet menneske er psykopat uten at du har faglig kunnskap å si det - så rett blikket mot det selv. Hva ser du ? Sånn ærlig.
Men jeg skal passe meg her, jeg også, slik at jeg ikke går i fella og gir kritikk. En øvelse er også å ikke jatte med når et menneske sier noe negativt eller baktaler en felles venn - da sier jeg mildt at det du sier, det kjenner jeg ikke til - og så blir jeg stille. Stillhet er så kraftfullt - at det bør du prøve en gang. Og tørre å være i stillheten - og la den avstanden bekrefte at du ikke er i hylekoret - den andre vil hele tiden, ofte i alle fall, trenge flere medlemmer i det koret.
Og det er tidlig morgen - og jeg har akkurat lest om en dansk forfatter, ute ved Vesterhavet, som synes det er fint å være utenfor, ikke i den kulturelle eliten inne i København, som også liker alenetiden, noen kaller det ensomhet, men kan det kalles ensomhet når en har valgt det selv. For hva er ensomhet ? Det å sitte på trammen ut mot Vesterhavet, hvile blikket på bølgene og få sandkorn mellom tærne før hundelufterne kommer, før hun vandrer hjem til ordene hun skal skrive - en liten siesta kanskje - og så et enkelt måltid.
Forresten mener hun også at SoMe gjør oss ensomme, midt i støyen av alle stemmene der inne - eller ute.
Så jeg får bekreftet at ensomhet er fint - og jeg vil ha enda mer av det - og jeg skal stå i det, når noen er nysgjerrige på hva jeg har gjort en helg. Vandre langs Vesterhavet, kan jeg si. Når jeg er i mitt elskede Danmark. Og jeg hører havets stemmer - og en til. Er det Gud mon tro ? Hviskes det ikke “godt å seg deg”, ord som smyger seg ut av sivet ?
For mange år siden leste jeg “Kvinner” - og da kom en varsel til meg at jeg også vil vandre i vinden alene, at det er ment for meg, å ikke trenge byens kaos - hele tiden.
Foto; Werner Anderson
“Vinden er min mester - kan jeg være din?”