Alder. Et tabu?
Vi er ikke redd for å dø, men skrekkslagne for å se gamle ut.
I går satt jeg på en benk i Frognerparken, like ved Vestre Gravlund. Det kom gående en mann i rask tempo mot meg. “Du sitter på min benk” sa ha smilende. Og jeg forsto at han og kona hadde donert benken til parken - slik man kan gjøre. Ofte prater vi sammen vi som sitter på parkens benker. Og denne karen var ikke noe unntak. Det begynte med at han lurte på hva jeg leste, før livets tema overtok samtalen. Og hun på benken ved siden av ham - blandet seg også inn i samtalen. Om livet før, om fugler og samfunnet sånn generelt. “Jeg er langt opp i 90-årene sa han”. Og kona nærmet seg 100 år - de bor på den lille haugen mellom Gravlunden og Vigelandsparken. Han var slank, sprek, verbal og veldig positiv.
Jeg har fått meg en ny venn i Middelthunet her jeg bor. Han bor i samme oppgang og ofte løper jeg opp til ham om morgenen i pysjen for å printe ut noe (nå har jeg kjøpt meg egen printer) - men hos han kan jeg bare ringe på døra så tar vi en liten samtale. Han har et liv fra Universitetet, skrevet bok og mange artikler - så fyren er kunnskapsrik. Han er også slank, trener 15 min hver morgen, er super aktiv og svært interessert i livet. På en positiv måte. Har aldri hørt han sutre eller klage. Han er 78 år og sa en gang etter en hektisk helg at “jeg er jo ikke 75 år mer”. Denne helgen er han over på Vestlandet for å legge solpaneler på taket på familiestedet - og kanskje vi drar til Syden sammen til vinteren. Det blir nok mange fot-turer og litt sol også.
En annen jeg pratet med på en benk i Frognerparken nærmet seg 100 år. Han kom sammen med en venn av meg og hadde disse kjennetegnene han også; slank, genuint interessert i livet, positiv og glad. Han hadde bodd over alt i hele verden og også skrevet en bok om menneskelig samhandling. Det er interessert å lytte til mennesker som har mye å fortelle og som ikke sutrer. Jeg lærer av dem, ikke bare hva de sier, men også fra hvordan de mentalt og fysisk oppleves som menneske.
Og slik kan jeg fortsette med mennesker som før kaltes gamle, men i dag er eldre.
Når du kommer til en viss alder, så ser vi alderen og ikke mennesket. Noen begynner å snakke både høyere og langsommere i samtaler - nesten som om de er småbarn igjen. Helt feil. De jeg kjenner som hører dårligere er under 50 - ikke over 80 år. I et stort intervju med Vårt Land sier filosofi Kaja Melsom at “aldring og død er som en individuell straff for at den enkelte ikke har levd sunt nok”. Vi mennesker tar til oss en slik straff - selv om det er livets gang som bare går sin gang.
Hva slår det meg om disse noe eldre menneskene? De er positive til livet og dets betingelser. De er genuint interessert i andre mennesker. De er mye i bevegelser og de er slanke. Kropp og sinn i en balanse som gjør at de griper dagen med lyst og velvilje. Ingen av disse menneskene klaget over alder, kroppens forfall eller at livet er surt i en av livets siste faser. De ser ikke på seg selv slik samfunnet ofte gjør det; utgått på dato. De streber ikke å være unge, bare være velsignet fornøyd.
De er mine forbilder. Kanskje slike mennesker alltid har vært mine forbilder - når de både var 40, 50 eller 60 år. Deres positiv energi smitter over på oss som kommer dem nære.
Så oppskriften på ungdommelighet, ikke å være ung, er enkel; Hold kropp og hode i drift - elsk livet og gled deg over dagen i dag. For den vil alltid by på nye opplevelser hvis du ser dem og griper dem når de kommer til deg. Og vær i livet og ikke i alderens styrende grep.
Tosomheten mellom kropp og sinn er helsemessig bra for både unge og eldre - og å være bevisst på dette.
(Foto; Werner Anderson)
“Mange er aldri helt jevnaldrende med seg selv.
”