Kroppens språk. Og spor.
I natten etter bryllupet sov jeg 10 timer. Hele meg var i en velsignet balanse. Ikke det at jeg sovnet på morgenkvisten natten før, men mer av at alt jeg hadde båret på løsnet og forsvant ut av kroppen min, de usynlige sporene. Det er over nå, Gunn-Helen, det gikk jo fint hvisket jeg til meg selv før den befriende søvnen tok meg.
Gabor Maté er en traume-ekspert (lege også) og har viet livet sitt til livets spor. Han kan lese våre livshistorier i våre kropper, vonde opplevelser, men også selvskapte tanker som fester seg i leddene våre, i hjertet og andre organer vi tror ikke tar i mot de flytende tankene. Men det gjør dem. Og når vi forstår dette, får kunnskap om hvorfor vi har vondt i ryggen eller i alle ledd, så viser det seg at mye av smerten, noen gangen alle, løsner og forsvinner. Og noen blir også medisin-frie.
Jeg bar ikke på vonde traumer inn i bryllupet, likevel var jeg så tent, det var over 10 år siden jeg hadde sett min eksmann og det meste av hans familie. Slike første møter er følelser - og blikkene vi deler blir granskende. Kan jeg lese ditt liv, etter at du gikk ut av vår familie, i ditt ansikt ? Men den gangen, da det sto på, bruddet, sviket og smerter, da slo hjertet så kraftig at jeg ringte fastlegen og sa at jeg hadde fått en hjertefeil. Det er følelsene dine det, Gunn-Helen, beroliget ham meg - og jeg forsto den gangen hvor sterkt mind & body er ett i oss alle.
Og tanken kom til meg på kirketrappa, før jeg gikk inn i rommet til både feiring og fortiden, men også min nåtid. For alle mine var der, de som er glad i meg for den jeg er. Ta eierskap i møtet med fortidens mennesker, i rommet - og i meg selv, hvisket jeg stille til meg, mens jeg fløt inn i den gamle vakre kirken. Jeg gled mot dem, i mitt nye tyll-skjørt og kule støvler - og ærlig og med et åpent sinn - og tok dem i mot. Og inn i meg. Jeg er fri, tenkte jeg. Fortidens bok, mitt liv med eksen, står i bokhyllen, og det er i min nye bok at dagens liv leves - og skrives. Og det fine er at jeg vil være i dagens bok, og ikke børste støv av den gamle. Den er ikke mer, og skal heller ikke være mer. For det var bra også noen avsnitt der, men også mange som merket sjelen min. Men de sporene er så utydelige nå, fordi de ikke tråkkes opp mer. Du vet, når du går på en sti i skogen og kommer til et veiskille, og det ene sporet ønsker deg velkomment, mens det andre er gjengrodd. Jeg trenger ikke gå på gjengrodde stier mer, men tankene min før den store dagen - så vandret jeg faktisk der, og erfarte i møtet med de andre, fra mitt tidligere liv, at den stien ikke er min mer.
Jeg må vedlikeholdet nåtidens sti, rense bort ugress og kvister som ligger i veien for ren jevnt og god vandring slik at jeg ikke snubler for mye. Valg er en ting. Bevissthet om vedlikehold er en annen ting. Og det siste er å elske å vandre og rydde på den stien som for tiden er min - og med alle de mennesker jeg elsker.
Elsk livet, ikke dyrk fortidens minner. Og smerter.
““You need to look at what is it about our society that generates what we call abnormality?””
Fortiden er for å gi oss visdom, ikke overta nåtiden.