La vindene møtes. Finn meg.
I går satt jeg på en bortgjemt benk og leste “Find me” - boken av Andre Aciman, han som også har skrevet “Call My by Your Name”. Jeg skal lese den også; for jeg blir bergtatt, trukket inn i et vakkert univers - som mykner sårene min - og gjør meg så inderlig godt. Og i kveld, når mørket begynner å omkranse oss alle på en slik vakker septemberdag, skal jeg se filmen igjen. Gå inn i den, føle den italienske sommeren på egen hud - og fornemme det lydløse språket - alt det som ikke sies, men menes.
Jeg er der nå. I disse universene. Fordi jeg så inderlig forstår hvorfor jeg opplever det jeg gjør. Alt sammen; er ment for meg, for å gi meg universer der vindene møtes.
Og jeg får bekreftet at det finnes kjærligheter som ikke dør, som ligger der og ulmer i oss, og kanskje, hvis vi er heldige som de to mennene i “Find me” og som også er hovedpersonene i den første boka, at begge to har båret på deres felles, på en måte udødelige kjærlighet, selv om de har levd gode liv, fått barn, karrierer - og også er gifte. “Du er den eneste jeg gjør dette med” - sier amerikanske Oliver i “Find me”. Han sier det så enkelt; jeg er aller mest den andre, men oss er oss; og det er bare deg jeg er mer meg med.
Det gir meg håp at det ikke er bortkastet - alt jeg gav til min elskede; jeg forsto først etterpå var så stort og intenst. Tilfeldigheten at han snudde seg i døren inn til den festen. Samtalen på kjøkkenet. Og nakenheten dagen etter. Det var oss - uten ord. Eller forklaringer.
Det var magisk mens vi var tette. Likevel brøt jeg ut av det. Ytre tanker, som ikke var mine, men ble det overstyrte min nakne kjærlighet. Som var den intense lovløse energien i våre liv; når vi var sammen.
Jeg hvisker ut i natten; tusen tusen takk du…som gav meg denne gaven av det å kunne elske så inderlig, uten en analyse på forhånd. Slik jeg leser Tinder-profiler i dag. som er orkaner unna meg. Gjør meg nysgjerrig, krever en mann. Akkurat som om jeg, skal bli klovnen i hans liv, akkurat som jeg skal bli en hoffnarr i hans alt for kjedelige liv. Jeg blir provosert av denne fattigdommen, å føle sitt eget liv som grått. For grått er ikke en farge for livet; det er rødt, blått og grønt. Og også svart. Vi trenger alle farvene for å bli hele; for å være menneskelige mennesker.
Du skal være i meg - og med meg. For alltid. Akkurat som Jesus sa, da han tok farvel med Peter, etter å ha blitt korsfestet og gjenoppstått til de levende, om at du trenger meg ikke mer, det er fullbårent, men jeg vil alltid være i og med deg. For ever. To the end.
“Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.”
To kopper sammen. En for deg. En for meg. To for oss.