Den rare såre kjærleiken. Sammen. Alene.
Vårt forhold har ingen rytme, vi er kjærleiken. Hvile-periodene hvor jeg lever det livet jeg elsker med jobb, sønner og gode venner - er likevel ikke helt uten ham. For han har tatt bolig i sjelen min, og hviler i meg når han er der ute et sted og gjør sitt. Jeg trenger ikke vite om alt han gjør, likevel vet vi begge at vi bør ta den andre inn i hverdagslivet - for det er der vi er aller mest - puster, lever og skaper noe. For det er i skapelsen at vi former oss selv. Det er i skapelsen vi viser våre ideologier og omsorg. For andre mennesker - og for oss selv.
Fra mitt tidligere liv har jeg erfart hvor nedbrytende det er å leve sammen, men alene. Det å dele hus, seng og hverdagsliv - betyr ikke at to er ett. Først når han dro - så forstod jeg. Hvordan et slikt liv ødelegger den mentale helsa.
Denne uken har jeg hatt det så fint med deg, sier han til meg, fra Oslo øst til vest. Våre ord svever gjennom byen som små støvkorn i det urbane universet. Han har hatt det fint uten meg. Og hos meg er det også slik. Vi vet ikke alt den andre gjør - vi gir små fortellinger.
Han rydder i ateliet sitt, blant bilder, pensler og farger. Sender noen foto på sms - og jeg gir kommentarer - elsker alle former for kunst - spesielt billedkunst. Og via disse små utvekslingene hans kommer vi nærmere - hans streker er hans språk, samme som mine tekster er mine.
Likevel ser vi ikke hele mennesket - den andre. Du ser det du vil se. I filmen “Avatar” så sier de to til hverandre “I see you” - i stedet for å si “jeg elsker deg”.
Og vi vet alle - at vi skaper oss selv for den andre - slik vi vil bli sett. Jeg er mett og sliten av forestillingene - som florerer på Facebook og Instagram. De mest glansete har jeg sluttet å følge. For hvem er det jeg følger ? Men mennesker som slipper meg inn i deres hverdagsliv når vi er på tomannshånd - har jeg kjærleik for.
Ute i skogen i går, tenkte jeg at jeg ikke bare må rydde opp i bokhylla mi, men også med de mennesker jeg følger opp - som jeg tar initiativ til.
Jeg har kommet til et veikryss - for ensidighet. Resiprositet sier vi sosialantropologer. For kjærester, venner og slekt - vi må vise vår kjærleik begge veier. For tar den ene bare i mot - smuldrer den andre bort.
Så du ikke hvor liten du ble, sier en kompis jeg satt ute i solen og drakk espresso med. Spurte hun deg noen gang om hvordan du har det. Jeg måtte tenke meg om. Husker ikke. Og det sier vel alt. Om resiprositet.
Og snart kommer han, som jeg fortsatt skal lære å kjenne - og alt det jeg nå vet om han. Elsker jeg. Du er sendt til meg fra Gud hvisker jeg i nattens timer. Ofte. Og han, min elskede ateist, smiler. Et smil jeg ikke ser i mørket, men føler.
Vi trenger trange tunnelser - for å skjerpe bevisstheten om det landskapet vi skal komme ut i.
“I do desire we be better strangers.”