Den unge ensomme mannen. Og meg.
Jeg kaller ham bare den unge ensomme mannen. Vi møtes ofte når vi er ute og går tur, det virker som vi liker de samme stedene, nærområder vi begge legger gå-skritt bak oss.
Jeg tror at jeg kjenner ham fra før, men har aldri spurt. At vi har møttes i et Felleskap vi begge gikk i, men det er lenge siden jeg har sett ham der. Men jeg er ikke sikker. Og heller ikke den gangen, ble vi kjent.
Han er tidløs, kan være alt fra tidlig i tretti-årene eller også ha lagt 40-årsdagen bak seg for flere år siden. Håret er fortsatt mørkt, hår, skjegget også - og kroppen har ikke fått alders-belegg rundt midjen.
Vi går ofte på tider da nesten ingen andre er ute. Det virker som vi begge er morgenfugler, jeg i alle fall, og venter som regel til at det blir litt lyst slik at jeg kan gå ut. Han også. Og vi går i samme rytme, ikke stressende joggende, men en jevn gange - nesten meditativt.
Jeg har deltatt på Nyttårs-retreat med meditasjon, yoga og skriveøvelser, i overgangen mellom 2022 og 2023. Hvem er jeg? Hvordan er jeg meg? Og i denne tilstanden har jeg vært ekstra våken på meg selv og alle andre, ikke det at jeg har møtt så mange andre. Alle naboene holder seg inne, også familie og venner har trukket seg tilbake fra de isbelagte fortauene. Mens den ensomme unge mannen og jeg, vi går.
Jeg fortalte om ham på siste dag i Nyttårs-retreatet, at han og jeg har vårt univers, vi vet om hverandre, men lar så skrittene ta oss bort fra den andre hver gang. På årets første dag møttes vi igjen, og vi begge så etter den andre, stoppet litt opp, snudde oss - vi var for langt fra hverandre til å si hei - jeg sa heller hei til en ung pappa som trillet en barnevogn. Som en kompensasjon for den tanken som har kommet; neste gang skal jeg si hei - og kanskje spørre om vi har møttes før. Så får det øyeblikket avgjøre hva to ensomme vandrere gjør videre, For jeg er også alltid alene på disse tidlige gå-turene, og han tenker nok det om meg også; den ensomme kvinnen, som går i samme rytme som meg, alltid alene.
Men er vi ensomme for det? Kanskje, kanskje ikke, jeg vet at den gangen jeg var i et langt forhold, jeg har aldri ført meg så ensom som den gangen. Og ingen visste om det.
Alene, ikke ensom. Og ensom, men ikke alene.
(Foto; Werner Anderson)
“Våkne hver morgen
i en forvisning om
at gleden kan skapes
i sjelene”