Rasisme og rus
-Jeg ble så ond i fylla, sier jeg. Skikkelig stygg. Klarte ikke la være.
Sier jeg der på kjøkkenet til sønnen min, huset er fullt av mennesker, vi feirer barnebarnet mitt som er tre år, og jeg står trangt og snakker med en jeg liker godt, en journalist.
Men, sier han, husker du det dagen etter da ?
Og jeg trenger ikke tenke meg om, for fylla gjør jo det med oss, at mye av det vi sa, blir glemt, eller kanskje mer dysset ned av en en selv. Jeg ville ikke tenke over det, gå igjennom alt jeg sa kvelden før.
For vi vet alle sammen, at alkohol og andre rusmidler, som kokain, forandrer oss. Men vi er fortsatt vi - jeg var fortsatt meg den kvelden jeg ble ond. Det jeg husker fra mitt våte liv var at jeg følte meg som en ulmende vulkan, som ikke klarte å la være, ingen kunne stoppe meg, det ble som en rus nummer to.
Men det er ikke fylla som har skylden, ordene kom fra meg, fra mitt indre, som ikke var helt lik mitt indre når jeg var edru. Da sa jeg ikke slike ting. Og vi blir grenseløse når alkoholens promille overtar oss - og fyller vårt sinn og skaper andre tanker enn vi vanligvis ikke uttrykker.
Mente jeg også i edru tilstand alt jeg sa? Nei. Men slik jeg erfarer det og husker det, fra mine år som våt alkoholiker, er at i fylla, i det grenseløse, så ligger det noe latent, ikke bare i overskridelse fra en usynlig grense som i fylla blir borte, men man gå inn i et nei-land, det forbudte, og sier ting vi har lært vi ikke skal si. Det ligger en deilig fryd å være verbal slem, rett og slett såre. Og så var jeg i alle fall, så tilfreds etterpå at det var sagt. Jeg ble tom, det var det jeg ønsket, tømme meg for alle ukvemsordene og den mentale ondskapen.
Gudskjelov, sier jeg til min familievenn, journalisten, at den gangen jeg drakk, så hadde vi ikke FB, Twitter og andre sosiale flater - slik at mulighetene for å ordlegge meg slik at det blir rasisme eller en annen krenkelse, var færre.
For er det fra barn og fulle folk man hører sannhetene ? Nei. Ikke virkelighetenes sannheter, ikke de som helt vanlige mennesker sier, når de er helt tilstede i seg selv - sammen med andre. Men når rusen setter inn, enten skapt av kokain, alkohol eller amfetamin for den sagt skyld, da forandrer hjernen seg, oppfattelsen av seg selv og andre mennesker forandres, til at en selv er så god, at en selv ser verden helt riktig, og at alle andre er svake og ynkelige - og at dette må sies. For å sette dem på plass.
Takk Gud for at jeg ikke er der mer, rus er så mye vondt. Dette er en del av den. Og bare ved å tenke på det - så ber jeg en liten bønn fra AA sin Storbok - og er takknemlig for mine år som edru. Det er tusenvis av grunner til å legge fylla bak seg. Bare denne ene om ondskap, er verdt det.
I dag er jeg helt ren - og i morgen håper jeg også å være det. Mitt håp og ønske, så får handlingene min vise hvordan morgendagen blir.
Som tørr eller våt rusbruker - jeg er meg, men likevel er hele meg forskjellig.
(Foto; Werner Anderson)
“Kokain var så vanvittig godt, at jeg måtte slutte med det. ”