Du er. Jeg er.
Det skal være en glad-sak, kvitrer journalisten som ringer meg. Saken skal inn i det vi fortsatt kaller for et dameblad, et noe foreldet konsept for godt voksne. En gang jeg ble intervjuet i det samme ukebladet fikk jeg ikke lov til å være svartkledd - det ville ikke leserne kjenne seg igjen i. Så jeg fant frem en oransje genser, et kult fransk merke og smilte inn i kamera fra min grå sofa. Noen diskusjoner er ikke verdt å ta.
Men, jeg er ikke pensjonist, sier jeg. Når hun skal skrive om “godt voksne” og hvilke liv de har. Det blir stille. Hun snakker mer til seg selv enn meg, så sier hun at hun likevel kjører intervjuet.
Alder og sånn. Det er det dette dreier seg om. Og hvem som prøver å bestemme hvem du skal være. Det finnes unntak, når en artikkel viser mennesker som går motstrøms. Legg merke til ordet motstrøms, de er outsidere. 85-åringen som klatrer i bratte fjellsider. Eller at en 70-åring for første gang bestiger en havseiler - og forsvinner ut i det åpne havgapet. I går leste jeg om en 75-åring som løper maraton.
“Vi i vår alder”- sier mange. Jeg er ikke der. Vær der du - sier jeg noen ganger, men slik tenker ikke jeg. Du skal ikke forelske deg nå, sa en venninne til meg, du skal vente på barnebarn. For tiden er jeg både dypt forelsket og har et barnebarn. Kombinasjonen går kjempefint.
En slik foreldet måte å kategorisere livet - begrenser - dine drømmer, din utfartstrang, vitebegjærlighet og lidenskapen. De, som ikke gjør motstand, har på en måte gitt opp livet, i alle fall fornyelser i eget liv. Kose seg er den store mantraen; spise mer, drikke mer - og trene mindre. Mer sukker og færre gulrøtter. Sove halve søndagen. De om det, men jeg er ikke der - “vi i vår alder”. I matveien er jeg sølibatisk - havregrøt og et par skiver geitost er nok. Og vann da.
Så jeg forteller med energi om mine valg - og mitt liv til den lyttende journalisten. Fikk drømmejobben som 55-åring - bærekraft og miljø - here I come med kort grått hår. Diakonhjemmet - Dialog - som 66-åring. Erfaringene dine er noe vi ønsker - og trenger, sier de. Og vipps; så gir jeg av hele mitt hjerte til klienter - som ønsker korrigeringer og trøst - i eget liv. Selv har jeg et håp om at de vil få et bedre liv, annerledes, og tørre å kjenne på alle følelsene sine. Likevel bevare sårbarheten i seg. De kan speile seg i meg - og omvendt.
Og jeg minnes en yngre kjekk mann jeg datet over en liten periode, etter at vi hadde hatt sex; som spurte meg om hvor lenge jeg kan ha sex. Altså; da du blir 60 år; finito. Jeg ble så forbanna - at jeg slettet ham på FB, men jeg er ikke langsint, så jeg tok han inn igjen. Han er en fin fyr.
Men jeg elsker vidunderlig for tiden - sammen med han som ligger naken tett inntil meg og lytter til pusten min i mørket. Som stryker hånden over huden min - også der den er litt skrukkete.
Det er en bevegelse som heter “Fuck it” - jeg elsker det såpass mye at jeg har en tato som sier dette.
(Foto; Werner Anderson)
“How do you DIG deep ?”