Takk for følge. Min venn.
Da hun ikke klarer å se på meg, inn i øyene, forstår jeg at det er over. Kanskje vi trenger en pause. En slitasje i oss som må få hvile og helbredes. Men jeg vet at aldri, mest sannsynlig blir det ikke slik det var. Som Heraklit sier det; du kan ikke stige ned i den samme elven to ganger.
Vårt vennskap. Og ikke ønsker jeg det heller slik det var, har jeg merket, fordi jeg er ikke helt den samme mer, den jeg var i går - eller i sommer. Nå i ettertid, så kjenner jeg på et savn - en sorg etter henne og meg, men også en enorm og plutselig frihet. Fordi hennes liv fylte mitt - vi vet alle når vi møter mennesker som “fyller rommet” - tar plass. Og det er jeg som lot henne fylle mitt livsrom - og ikke satte grenser for meg selv. Og henne.
Prosessen frem til siste prat, gikk rolig. Ikke noe voldsomt brudd, en leveregel jeg har, at jeg ikke skaper unødvendige konflikter med mennesker, men løser dem mer mykt. Som med henne, at vi begge vet at det er slutt.
Nå under pandemien kommer menneskers vesen tydeligere frem. Egosentrisk levesett - eller bli med på den sosialdemokratiske dugnaden. Og det hjelper ikke med ego-drive med å kalle seg selv med et kult ord; som globetrotter eller bohem. Nå konkretiseres verdiene våre - våre ideologier - tydelig i våre handlinger. Og vi smittes av de vi er sammen med - den kraftfulle emosjonelle smitten.
Så at bruddet ikke ble et brudd, men en fjerning fra den andre, lever jeg godt med. Det jeg merker er en enorm frihet, stillhet som fyller hverdagen - en ro. Og jeg lærer (igjen), hvem som jeg ønsker og håper på å ha nær meg. Kloke, varme og også morsomme energigivende mennesker. Og jeg har disse nær - og tar vare på dem ved å vise at jeg er elsker dem.
Og så sier han til meg, min elskede, etter en middag med en venn, at han ikke er så sikker på om det skal være dem i fremtiden - det er en skjevfordeling. Den ene er oppriktige interessert i den andre, og prater i vei og svarer på spørsmål - men dette går bare en vei. Vennskap bør ha resiprositet - gjensidighet - i seg. Vi ønsker alle å bli sett - og da må den andre se deg - og genuint spørre om hvordan du har det. Og gi plass til et svar - og ikke avbryte og overkjøre fordi svaret er kjedelig - og det man selv skal si er mye mer viktig - og mer spennende. Vennskap er ikke en konkurranse i presentasjonsteknikk.
Han som gir meg sommerfuglen i magen, som jeg lengter etter i våre hvileperioder hvor han kanskje maler og jeg ligger på yoga-matten foran peisen i mørket og både mediterer og utfører stille yin yoga, med ham får ordene mine komme til - og ofte med en liten stillhet etterpå. Det gir ordene mer kraft - og så kommenterer han noe til det jeg har sagt. Eller så kysser vi bare, som et symbol på at “I see you” fra Avatar. Du er deg. Og jeg elsker deg. Og motsatt; du ser meg. Slik jeg er.
Livet er hele tiden i flow - bevegelser som der og da kan være være smertefulle, men som gir uante ettervirkninger -som frihet.
(Toto; Werner Anderson)
“Our conscious awareness is the mere tip of the iceberg of nonconscious processing.”