En drøm om alenejul
(Dette er en refleksjon som stod i Aftenposten fredag 11. desember og lagt ut på nett. Jeg traff en nerve - innlegget ble en av de mest leste på Aftenposten nett - og NRK vil ha meg i studio. Det varmeste er alle meldinger jeg har fått fra kjente og ukjente mennesker. Alle vakre og ærlige. Det finnes flere måter å leve på, å feire jul på. Gå innover i deg selv og spør; hvordan vil jeg feire jul - med hvem ? Meg selv ?)
Endelig kan jeg være mye alene, uten å få blikk som sier «stakkars deg». Jeg har ikke lyst til at andre mennesker skal synes synd om meg, jeg har heller ikke ork til å gå i forsvar og si at jeg har lyst til å være alene på julaften, feire er kanskje et for sterkt ord å bruke. Feiringer er vel helst et ord vi bruker når man er flere enn et enkelt menneske.
Men jeg har lyst til å være alene, i stillheten – og kanskje jeg får kontakt med Gud. I det store guddommelige universet – som vel er julens omdreiningspunkt. Jeg vet ikke, har aldri fått testet ut en slik alene- julaften.
I ti år har jeg prøvd å være alene, men jeg har gitt meg. Takket ja til både den ene juleinvitasjonen og den andre. Smilt på bilder på Facebook, tagget i store juleselskapet, at der er jeg også.
Det har vært fint det også, ingen ting å klage på over maten eller alle de mennesker jeg har delt ulike julaftener med. Masse gaver og mange klemmer.
Poenget mitt er at vi er noen mennesker som trives alene, og disse pandemi-tidene er vår gullalder. Nå kan vi være mest mulig alene, spesielt vi som er i risikogruppen, med Helsemyndighetens velsignelse.
Det er nå legitimt at jeg kan si, og selvfølgelig begrunne det med pandemi-forsiktighet, at jeg (dessverre) må takke nei. Ta hensyn til meg selv, vet du. Og ingen spør meg noe mer, bare nikker samtykkende – og sier at jeg er fornuftig – at jeg også er med på den store dugnaden.
Det store mantraet nå, i aviser og på tv, er at vi nå lider, fordi vi ikke kan være mange. Sammen. Fra 10 til 8, kanskje bare 2-3 nær nesten-klemme mennesker er tillatt. Og jeg er selvfølgelig med på dugnaden – uten å oppriktig lide.
Nå kan jeg puste fritt – alene. Og være den jeg ønsker å være. Jeg må vel skynde meg å si at jeg ikke misliker mennesker. Sosial er jeg også, men ikke hele tiden. Jeg er ikke en virvelvind blant mennesker, men heller et svalt pust, som deltar mildt i julerushet blant glade mennesker.
Jeg klarte heller ikke i år å velge mitt førstevalg. Nemlig å være alene på julaften.
Sønnen min, sendte meg en fin melding, hvor det sto at «...er du helt sikker på at du ikke vil være sammen med oss.. ?»
Og jeg er jo ikke helt sikker. Alene-forsøket er en lengsel. Familien min er virkeligheten. Så jeg takket ja i år også. Og så får jeg se om lengselen tar overhånd neste år.
God jul i alle fall – til hver og en av dere, og alle sammen.
“Min Gud, min gud, hvorfor har du forlatt meg?””
Noen små skritt; så er julen her - for oss alle. La din indre intuisjon stemme overens med din tilstedeværelse.