Et helt liv. Halvveis.
Kyssene er fortsatt magiske. Og de kommer i nye og ukjente varianter, nye måter å leke lidenskap, utforske, la de være ordene jeg ikke sier. De avslører hele meg, men er det noe å avsløre ? Jeg er her nå. Tilstede. Og min tilstedeværelse er et resultat av et liv, skal ikke underkjenne det, men alt som er levd, er ikke tydelig i meg når jeg kysser ham i mørket.
Jeg har lest mange selvhjelpsbøker. Et rart ord, suge til seg råd fra en annen (forfatteren) når bøkene defineres som selvhjelp. Men klarer vi mennesker å forstå oss selv - fra oss selv ?
Ja, mener forfatteren Glennom Doyle i “Untamed” - med den magiske undertittelen - “stop pleasing, start living”. Gå innover sier hun, til Knowing - slutt å google, slutt å spørre alle kompisene dine. Sett deg ned i stillheten - og vent. Gå innover,,,gå innover…så kommer svaret til deg.
Jeg erfarer. At for meg; så stemmer det. Kanskje “Untamed” skal være min siste bok om selvhjelp, men den er egentlig en bok om hennes liv. Som jeg kjenner meg så inderlig igjen i. Et menneske som har mange mørke sider, som vil være i et utenforskap, som kan stå på en bro - og ville hoppe. Kjenne dragningen til alt det som ikke er bra for meg, som likevel har krefter til å ta det lille skrittet tilbake fra brokanten - og så gå hjemover.
En dag tenkte jeg at jeg har lest nok. Fra ord til handling ville fornuftige mennesker si, men jeg er ikke hjernemenneske, men hjertemenneske, og lever mitt lille liv i det stille, hverdagene former meg.
En gang i blant forteller jeg om det til andre. Min historie er ikke unik, det unike er at jeg forteller den. Det alle tenker, men ikke gjør.
Og mennesker vet selv om dette, være tilstede. Og leve i nuet. Men, jeg erfarer at de likevel ikke forstår det. Fordi de ikke handler.
På mitt mest intense, da jeg datet, følte jeg i ofte på første date, at jeg like så godt kunne ha tatt med min cv. Lagt den på bordet - og sagt at han kan lese den når han kommer hjem. Hvis fortiden min er interessant. Og så kan vi sitte der i nåtiden sammen, og være. Men det skremmer, har jeg forstått.
Og er det slik at hele mitt liv, skal på bordet, før vi vet om vi blir kjærester ? Hvorfor tør ikke flere mennesker bare flyte med, ha en kortere livsforståelse, enn å få tiår med liv inn som et must; for å ville ha et nytt menneske tett på ? Hvis han og jeg skal blande to liv, blir det over 100 år med erfart levde år. Vil vi det ?
Jeg vil ikke spørre. Han kan gjerne fortelle - fra fortiden sin. Men det er nå jeg kysser ham. Og det er nå vi er nakne sammen. Og jeg trenger ikke et helt liv inn i mitt liv. Halvveis, litt fra oss begge, mindre jo bedre. Jeg lever ikke bare minimalistisk i min materielle verden, også min mentale verden er i en reduksjonistisk flow. Jeg vil være fri - ha friheten til å fly. Høyt og svevende.
Så får kyssene fortelle alt om meg. Hvis han vil smake dem - og lytte til ordene som ikke kommer. I mørket.
Jeg snur meg bort fra fortiden, har ikke blikket inn i fremtiden heller. For det er nok; å bare være her. I nåtiden.
““I am happier now. I am not doubting myself as much, and that is making me confident and stronger, so I am suffering less.”