Frykt. Kjærleik. Ordløst.
Lengter jeg fortsatt etter ordene “jeg elsker deg” ? Er det disse tre ordene som definerer hans kjærleik til meg ? Jeg vet ikke helt, jeg er hjernevasket av vår kulturs vekting av dette, men jobber med meg selv med å legge ordene døde, i alle fall min lengsel etter å høre dem - fra ham. For kanskje har han ikke trening i å si dem, ei heller dyp nok kjærleik for de han har vært tett på tidligere slik at ordene sies i det uendelige - trening gjør mester vet du - så må jeg faktisk bare godta det. Men dette vet jeg heller ikke. Jeg bare antar, siden ordene ikke triller ut av munnen hans etter at vi har elsket. Har jeg frykt for at en kjærleik uten de tre små ordene - er bare ren lidenskap ?
Jeg har frykt - likevel tør jeg ikke spørre om han elsker meg. Jeg må akseptere - tror jeg. Eller forlate ham. Eller leve i uvisshet.
Det blir for mye - all denne tenkningen.
Min lengsel hjelper ingen. Første gang jeg sa det til ham - “jeg elsker deg” - ble det litt kleint, fordi de samme ordene ikke kom tilbake fra ham. Så nå må jeg kjenne etter - hva jeg mener med å si ordene - eller mer føle med meg selv hvor dyp min kjærleik til ham er. For er jeg i en dyp kjærleik til ham - uten å si de tre små ordene ?
I dag er kjærleiken like lett som en fjær. Vipps; en sms med “Tror jeg ikke fortsetter dette her. Takk for nå” som tar meg tre sekunder å skrive - så er lidenskapen vi delte, historiene av oss vi skapte i den andres sinn, det lille og store vi opplevde sammen, være fortid. Vi har ikke definert oss heller som et par - så kanskje en slik sms ikke er nødvendig heller ? Bare forsvinne i det stille ? Nærhet er det vanskeligste som finnes - balansen er et kunststykke som krever 10.000 timer for å lykkes i - på linje med alt annen man skal bli god i.
Men kjærleik er ikke først og fremst ord, selv om de statuerer et menneskes synspunkter, men handlingene sier mer enn ordene, har jeg lært i AA og også ellers i livet. Føler meg litt såra når jeg skriver om de tre manglende ordene, så jeg er nok ikke ferdig med savnet etter dem. Enda. Jeg må frigjøre meg fra vår kulturs definisjon av kjærleik, jeg vil fly i flow - og være så rar og sær, vill og gal - som jeg vet jeg er; aller mest når jeg er alene; bare meg. Ingen tilskuere. Ingen lyttere.
Det er også fint. Men akkurat nå må jeg knekke koden med de tre små ord.
Jeg må lete etter kjærleiken hans i det ordløse - i hvordan han viser det i handlinger (og gjerninger som det heter nå i påsken med Jesus og sånn) - hvordan kan jeg lese ord i det ordløse ?
Jeg finner mange eksempler - som er gode å tenke på. En sosialantropolog - Levi-Strauss - sa noe som at metaforer er gode å tenke med - han sa det på fransk - da hørtes det ganske så intelligent ut. Men kjærleik er ikke intelligent eller akademisk, den er kroppslig og helt irrasjonelt.
Blomster. Et bilde. Reparere ting i huset mitt. La meg bestemme om vi skal spise indisk eller ….Alt er (nok) tegn på kjærleik. Fra ham til meg.
Det er jeg som må forandre perspektiv. Riste meg løs fra kulturens tyranni over hvordan et riktig kjærleiksforhold er. Se meg selv. Og virkelig elske meg selv. Og erkjenne at nettopp jeg - alt jeg er - er verdt å elske - selv om de tre små ordene ikke kommer. Fra ham.
Og også se meg selv sammen med ham - i ham - for hvordan jeg viser min kjærleik. Til ham. Også ordløst.
Men i mørket alene, hvisker jeg de tre små ordene, ti amo. Som han ikke hører. Jeg er ikke fryktløs - ennå.
Ødelegger vår kulturs definisjoner av kjærleiken - kjærleiken ?
“Let´s talk about courage now. ”