Mørke - når solen skinner
Jeg kan ikke - på forhånd - fortelle meg selv eller andre - når mørket kommer. Den store indre mørke-leggingen som overskygger alt. Uavhengig av årstid, sol eller regn, enten etter en våkenatt eller tung søvn.
Men når mørket først tar meg - ønsker jeg det velkommen. For mørket har sine gode sider.
Jeg har en følelse av utenforskap, at jeg blir usynlig når jeg vandrer i byen sammen, mest alene blant andre mennesker, på en mørk dag. En slik dag var i går - en søndag, uten de store planene.
Jeg vet at jeg ikke skal gjøre noe stort på en slik dag. Så gåtur på 1,5 mil eller mer, gjemmer jeg til en lys og vennlig dag. De kommer alltid etter mørket.
Jeg gjemmer meg ikke under dyna, er veldig bevisst å være tilstede - hele tiden. Livet er ikke uendelig, vi har alle et deadline - der fremme.
Hver gang, i mørket, utvikler jeg styrken i meg selv. Det er da jeg vokser, ikke på solskinnsdagene.
Det fine med mørket er at jeg vet at lyset også kommer, helt når vet jeg ikke. Gleder meg ikke til det, er for mørk, for mollstemt, men på en sart måte så ser jeg frem til skiftet.
I går kledde jeg meg helt i svart - smale klær som skulle gjøre meg enda mer usynlig. Kjøpte litt enkel mat på Joker, jordbær på Extra, som jeg lurte på i hvor stor grad de var sprøytet i hjel. Men jeg trengte nytelsen av jordbær, en fornemmelse av en lys sommer.
På slike dager skriver jeg aller best, tenker mest - og er nakent meg selv. Thomas sa alltid til meg at han likte denne siden ved meg. Nok fordi han, den høye lyse mannen, også hadde sitt mørke. Da trakk han seg tilbake, bort fra meg - og slikket sine sår alene. Jeg forstår han bedre nå, når jeg ikke ser ham, men bare føler.
Det lå regn i luften, himmelen var mørk den også, som om den svarte tilbake til meg, bare vent lille venn, vi er sammen i dag - og i morgen er det en ny dag, og da finner du en ny venn. Kanskje solen.
Når mørket tar meg - er jeg der, forsiktig levende, små skritt - mot lyset.
“Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
”