Når hjertet smiler. I tiden.
- Du skal kanskje også titte på noen kjekke menn? sier søsteren min. Vi smiler til hverandre digitalt, jeg er på vei til Grains for å sitte på min faste plass ved vinduet. Drikke en chai og betrakte menneskene utenfor. Vindusglasset er en grense mellom de der ute - og meg her inne i varmen, lyder, lukter og mennesker som bestiller noe for nytelse. Slike små universer som berører hverandre likevel.
Jeg har vært nedfrosset siden kjæreste-bruddet, takket pent nei dating, ikke det at det har vært så mange, men noen i alle fall. Prøvde meg i en måned på Sukker igjen (sukk!), men det ble helt feil.
Du vil ikke, skrek sjelen min til meg. Bli hel igjen, og fortsett i det livet du nå har. Familien, venner og boka som skal ut - du trenger lange skriveøkter - og stryrke-trening, yoga, meditasjon og vandringer. Husk lille venn; du er i balanse.
Men balansen er også skjør - og vakker. Tårene presset på, jeg måtte ta en pause fra lesingen da jeg leste historien om en ung mann og hans vei ut av rusen, i det Fellesskapet jeg er en del av. Døren til hjertet mitt er åpen sa jeg da turen kom til meg for å dele noe.
Men så kommer det til meg, den yrende følelsen av glede. Hjertebank - og en glede jeg og ham bare har mellom oss. Ingen ting sagt, ikke noe forventet, bare noen ord mellom oss en tidlig søndag morgen. I luften mellom ham på Fagerborg og meg ved Frognerparken, er ordene flytende og også klare og sterke, men det betyr ingen ting. Vi vet. Det er det som er det fine. Han er der i sitt liv. Og jeg her, høyt mot himmelen i 8. etasje. Og våren er her. Den kjennes. I hjertet. I kroppen.
Og vi går inn i fastetiden, 40 dager fra askeonsdag - for å rense sjelen for alt som forstyrrer. Gå ut mot havet vil jeg gjøre, eller til Kongsgården - og beholde det i hjertet som er ment for meg. Og så, sakte og fint, vil våren vise meg hva som kommer. Det ukjente og hva som kommer i morgen, er det fineste ved livet. Så vil hjertet hviske til meg, helt plutselig, uten forvarsel - om at nå tenker han også på deg.