Sølibat. Et gode.
Det er et år siden jeg var i et kjæresteforhold og livet mitt har utfoldet seg siden da, på en måte har jeg (fått) tid til alt det som var litt lite før, til å bli større. Hvis man tar en pause fra sex - betyr det at det kommer tilbake igjen, det er pausens funksjon, men det jeg har reflektert mye over, er at vi opphøyer sex og forhold til en avgud. Denne refleksjonen er ikke min, men David Bennett, homofil, katolikk, med doktorgrad i teologi fra Oxford sin. Han har skrevet boken ”A War of Lovers; the Unexpected Story of a Gay Activist Discovering Jesus”. Det er fint med mennesker som både overrasker seg selv, men også de rundt seg i nye valg de tar og lever etter. Lykken ligger for veldig mange i forhold, kjæreste, samboer eller ekteskap, sier ham som i dag lever i sølibatet. Han har forelsket seg, men fullfører det ikke med sex. Det blir et åndelig vennskap sier ham. Og det er fint at ikke alle har den samme lykke-ideologien, men har funnet ro i en annen ideologi, som sølibatet er. Mennesker som er i en balanse med sitt eget liv og hva de lever etter, det er disse jeg vil være nær. Mitt poeng er at vi må slutte å sammenligne eget liv med et annet i den forstand at vi tror at det er der lykken ligger. Sammenligninger gjør oss som regel litt nedbrutte, vi kan fort føle oss små når vi ser den store lykken i de sosiale flater.
Alle levesett må få stå alene, ha verdi i seg selv.
Det er ikke pent av meg å tenke på at jeg kjedet meg sammen med den siste kjæresten. Jeg tror at det kom av at forventningene mine til oss, sjelden stemte med hvordan vi hadde det sammen. Mye var også hyggelig, fint også, men det var mange lange timer med kjedsommelighet. Og kanskje skal livet også være sånn - mer grått enn vi tror det er.
Nå som jeg har landet i en sølibat - gjør at jeg har fått en frihet, en god hvile fra date-jaget. Ikke at jeg har datet særlig mange i det siste året, men når en prøver å komme meg nær, så trekker jeg unna. Det er en fin grense mellom vennskap og det å bli seksuelle intime. Men det største ved sølibatet er at jeg har tatt en valg - som gir meg ro. Og at jeg ikke kjenner sorg i hjertet når andre viser bilder av han kjekkasen fra Tinder, de skal møte til en date. Så går det noen uker, og det blir stille om ham, jakten fortsetter, og jeg merker en uro i hun som er en løvinne der inne på Tinder. Hun merker det ikke selv. Det er alltid lettere å være en betrakter, enn å gå innover i seg selv.
Det jeg sier, er kunsten å ikke sammenligne. Det å lande i et valg som er stress-fritt. De som har en kjæreste eller sex-partner, ro deg ned der hvis det er fint for deg. Om meg, som lever i sølibatet, bli der i en tilfredsstillelse om at dette livet vil jeg leve. I dag - og også i morgen. Det som gir sår i sjelen, er de som jakter på noen utenfor seg selv, som de ikke finner.
Jeg har vært der også, en evig dans i smerte.
Bare meg. Nei, stryk ordet bare. Meg, og det er fint det.
(Foto; Werner Anderson)
“Både ekteskapet og sølibatet kan være undertrykkende. Det skal ikke handle om å være sterk eller disiplinert”