Når livet er mørkt
På en helt vanlig onsdag kom det store mørket. Altomsluttende. Jeg vil bare overleve - og håpe på at dagen i morgen kommer, og er litt lysere.
Jeg stenger verden ute. Ikke noen sosiale medier - resten av dagen, så håper jeg at verden lar meg være i fred. Lar mail være, det kan vente til i morgen. Det livet der ute, klarer seg uten meg. Alle de, fortsatt glade oppdateringer på FB, gjør meg syk. Ikke misunnelig, med tapper meg for de få kreftene jeg klamrer meg til. Svak er ordet. Jeg vil gråte i livet; over livet.
Det at jeg vet, når jeg får tenkt meg om, at livene til alle der ute, er ikke så perfekte som det ser ut til, så hjelper ikke denne tanken nå. For akkurat nå, så er jeg sliten, og de små kreftene jeg har, skal jeg bare bruke til å puste, og tasse ned på kjøkkenet og drikke et glass vann. Natten har vært lang og våken, sov jeg egentlig noe i det hele tatt ?
Hvor lite kan jeg gjøre meg - livet mitt ? Har alle det sånn - en dag som det bare er verdt å ligge under dynen ?
Få timene til å gå. Gå livet gå. Gå dagen gå, la meg få en natt søvn, en hel natt, så vil jeg leve igjen. I morgen.
Og sjelen min er så åpen, noe som er fint. Stort sett. Men noen ganger hugger det til, kommer uforberedt, plutselig. Som i går kveld, på styremøtet, når han jeg prøver å passe meg for, slang med leppa, noe som ikke er sant, men ble sant der, fordi jeg ikke klarte å ta igjen. Så når jeg kom hjem sjekket jeg alt sammen, og han hadde ikke rett - jeg fikk rettet det opp med en oppklarende mail til alle sammen, men skaden var skjedd i sjelen min. Hugget var åpent - og blodet rant. Mitt blod - som jeg trenger lang tid på å fylle opp igjen ut til fingerspissene som skal leke over tastaturet, føttene som skal vandre og bære meg innover i Nordmarka - og få stoppet, tettet igjen hullet inn i sjelen min. Ikke før i morgen; da er jeg hel igjen.
Gud, pass på meg, akkurat nå føler jeg at ingen ser meg, passer på meg, hegner om jeg. Jeg vil være liten, usynlig - men ikke sårbar og svak. Men bare i dag, denne helt vanlige onsdagen, midt i en fin sommeruke.
La meg få kjenne på å leve igjen. Om et døgn.
“Eli, Eli, lama sabaktani?
(Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»”
Jeg vet det; trøsten i smerten er at den går over. Men den setter alltid spor. I sjelen min.