OMG. Gud. Og djevelspråk.
På veien over fjellet med pater, så tok jeg meg selv i si mye Gud. OMG - jeg elsker å si det, når jeg er myk, kreativ og hipseraktig. Pater, han er en mild pater, derfor elsker jeg ham også, han rettet ikke på meg en eneste gang. Det var jeg som rettet meg selv. Etterhvert. Sitte så mange timer tett med en bror, som han er, en Guds budbringer på jorden, så fant jeg ut av det sjølv. Så jeg tenker; at da er jeg i prosess; mot et renere liv, hvor alle fyllord blir borte med vinden som kommer til meg og renser meg; mild og varmt; akkurat som pateren min.
Og så spør jeg ham; hvorfor ikke si Gud, i hverdagsspråket ? Eller Djevelen. Faen er det noen som sier, uten å mene djevelen. Herremingud - sier andre. Uten å be til Gud.
Jeg hører ord som respekt, ydmykhet og også være i Guds landskap når Han skal nevnes. For de gangene jeg har sagt det; så er jeg så langt unna Gud som det går an. Og historien om han vektløfteren som mistet Gullet fordi han bannet - er jo morsom, men også alvorlig.
Han måtte lære seg å si noe annet - når han presset seg selv så kraftig at han var utenfor seg selv.
Og hendelsen med sønnen min Dan - som fikk beskjed om å bytte t-trøye i USA hvor det stod “Who fuck is Prada” - både i respekt til Gud - men etterhvert i egen forståelse til Prada; jeg som er en fashionista.
Alle andre vanlige hverdagsord kan brukes - det er bare du som putter betydningen inn i det.
Og Djevelen; der er i alle fall jeg for godt oppdratt hjemmefra; at han ikke er i tankene mine, eller ordene. En av mine kompiser, banner mye, har et røft språk. Merker at jeg begynner å bli sliten av det. Nettopp fordi jeg legger merke til at hun trenger “faen” for å uttrykke seg. Har hun ikke nok ord ellers ? Klarer hun ikke forklare hva hun mener uten slike fyllord ?
Hun får finne ut av det selv. Det jeg kan gjøre er å være tro mot min overbevisning om ikke misbruk av noen få ord. Det har blitt renere å leve.
Og nå er Gud i hjertet og sjelen min; men ikke mer i hverdagsspråket mitt. Bare når jeg er i hans landskap.
“You are not a drop in the ocean. You are the entire ocean in a drop.”
Munchs bilde både bergtar og skremmer. Jeg ser både Gud og Djevelen i framstillingen av “Vampyr”.