Lidenskapen. Myk. Varm. Uventet.
Lidenskapens urkraft; som har eksistert så lenge vi mennesker har levd. Adam og Eva i Edens hage; lidenskapen for det forbudte, som drev dem ut av den trygge, kanskje kjedelige tilværelsen - så jeg undrer over; er lidenskapens essens det uventete ? Det vi erfarer så intens, men ikke helt forstår - og er umulig å beskrive fullverdig med ord ?
Denne indre lengselen etter kjærleiken - nærhet, det å elske oss svette - være tette uten ord. Kle oss nakne for hverandre. Denne drivkraften for å eksistere fullt ut; kjenne blodet bruser i årene, eksplodere, let go for all kontroll.
Og så står jeg her; igjen, overfor dette skrittet - mer et valg. Kanskje få oppleve den seksuelle lidenskapen - med en annen.
Og jeg blir redd; for hvilken inngrep det vil gi i livet - hva som må vike; og hva jeg må avsløre. For alle liv har hemmeligheter; små i hverdagen - og større. De store er jeg ikke redd for; men jeg kjenner etter at jeg er redd for - og jeg stritter i mot; å slippe en annen inn i mitt indre univers. Mine daglige ritualer - jeg trives med dem alene. Jeg har blitt så vant til å være alene med meg selv.
Men jeg har sagt ja til å møte en annen. Føle på oss. Om det er et oss. Kanskje jeg har fått min kvote av intim kjærleik - kanskje jeg heller bør falle til ro i det livet jeg lever i - og slutte å bruke energier på søken etter noe jeg ikke vet helt hva er.
Så løfter jeg frem kjæresten min Thomas igjen og husker at vi ikke stilte spørsmål ved oss - vi bare smeltet sammen. Uten en pro-et-kontra analyse. Det var latteren, kyssene og vår nakenhet som var oss. Så formet våre liv seg mykt rundt oss. Varsomt og vakkert.
Så jeg går mot ham; en som kanskje blir i mitt liv - eller går ut av det.
Dagen derpå: Det ble ikke noe mer. Lidenskapens språk sang ikke i sjelen min. Den varsomme lengselen; lidenskapen som det er så vanskelig å beskrive med få ord - banket ikke på; alt ble kleint - og stivt.
Men livet tar ofte uventete svingninger. Lørdagen etter kommer Han inn i livet mitt; vi smelter sammen, den tilfeldige nærheten av hendene våre som berører hverandre; gir brus i hele meg. Jeg er der; på steget inn i lidenskapens univers. Latteren fra den ene - som smitter usynlig over til den andre. Og dyrker vi dette; lar lidenskapen få gro i sitt eget tempo; kan kanskje magi oppstå.
Hvis vi vil; begge to. For vi er alle Adam og Eva; og verden er vår hage.
De sterke usynlige kreftene som er lidenskapen - som kommer uventet og kraftfullt. (Foto; Werner Anderson)
“Sjel er sol og kropp er natt, vi er mellom dag og natt, soloppgang i universet.”