Ventekjærleik. Smerte og håp.
Jeg drister meg til å sende en melding. Til Ham. Jeg har tenkt på Han hele døgnet - når jeg er våken. Og stillheten tar meg - jeg får ikke svar. Grublingen begynner. Og jeg deler den med en utvalgt kompis. Som er der også. Vi har nesten doktorgrader i å tolke menn. Kanskje han er på et sted uten dekning ? Eller at moren er syk - slik at han ikke kan svare ? Eller at han har en helg med kompiser i skogen….
Det blir uendelig mange kanskje-løsninger. Og jeg blir helt sjuk av å sjekke mobilen. Men sannheten tar meg ikke. Den er fortsatt langt der ute til havs, og jeg er her på land, likevel så skadet som en forlist havkvinne.
Kanskje han svarer - men et tynt lite svar. Og analysene starter igjen. Hva betyr svaret ? Er det en undertekst her - som jeg skal tolke ?
Og smertehelvete er i gang igjen.
Det beste, for min sjelstilstand er å ikke få svar. Da forstår jeg jo at interessen for meg er lik null.
Og så krabber jeg videre i datingens univers - snubler over en jeg ping-ponger med i ord-utvekslinger, så slettes jeg - eller jeg ham. Det er jo tusenvis der inne.
Men så plutselig sender Han meg en melding; hyggelig - lurer på hvordan jeg har det.
Jeg holdes varm. Jeg er en del av hans harem - tiljublere som han trenger - for å føle seg vel og elsket.
Og det merkelig er, at en slik liten melding kommer akkurat når jeg har klart å bli fri. Lukter han det mon tro?
Meg er han ikke interessert i, jeg er hans trofe som han ikke vil gi slipp på, kanskje han har et snev av en narsissistisk tankesett, men for min egen smerte er den diagnosen helt uten betydning. Jeg er ikke verdt meg - i hans verden.
Kjenner du deg igjen?
Jeg kan gi deg tips om hvordan du bør se virkeligheten slik den er. Jeg leste sjøl en liten tynn bok “Han er ikke interessert” - som sa det som det var. Er han interessert, svarer han i løpet av noen minutter.
I dag er jeg ute av ventekjærligheten. All den smerten. Alt håpet. All energien - jeg har nedlagt - i jakten på en å elske. Tosomhet er fint. Men i disse årene med mye ventekjærleik fant jeg ut at livet også er fint som singel - med kompiser, gleder, nytelser - som ikke er knyttet til en jeg er naken med. Det er så mye kjærleik jeg deler med mennesker tett i mitt liv - som ikke er min kjæreste. Uavhengig av kjønn, alder, sosial status - så elsker jeg mange. Og når jeg er nær en slik, jubler jeg over av kjærleik.
Det er så vidunderlig godt å elske mange ulike mennesker.
Nå er det også oss - kjæresten min og meg.
Og jeg, som ble forenet med min sjelsvenn, et kyss under pandemien i Frognerparken på vår første date, en følelse av det perfekte. Han er alt - for meg. Vi kommer begge fra datingsuniverset Sukker.no, men vi skapte ikke ventekjærleik, men omhegnet den dype vakre følsomme og nære kjærleiken.
Ser du smerten i øynene ? Lengselen som murrer under huden ? Til slutt sa jeg takk du vente-kjærleik - jeg går tilbake til det levende virkelig livet.
(Foto; Werner Anderson)
“Hjelp meg å være, ikke bare gjøre og synes”