Og der går enda et år

Det tikker inn en sms om at Ørnulf er død. 52 år gammel - og livet hans er over, som han elsket så inderlig. Det merkelig er, at jeg bare noen dager før smsen kom, gikk igjennom bildene av han og meg - og tenkte over hvor mye fin tid vi hadde delt sammen. Så spesiell som han var - så fine vi var sammen.

Jeg hadde ikke hatt kontakt med han på et par måneder. Han ville, jeg fulgte ikke opp. Oss - var over. Og jeg tenkte at var det over - så er det over. Lukket døra, uten å tenke særlig dypere på hvorfor han sendte meg små fine invitasjoner om oss igjen. Ikke det at vi skulle bli kjærester igjen, men at vi igjen skulle dele mer fin tid sammen.

Jeg har lært av min feilvurdering. For noen mennesker ser meg tydeligere enn jeg gjør selv noen ganger. Ørnulf så mer klart oss, enn jeg gjorde.

Og når han døde, fikk jeg en sterk oppvåkning.

Jeg må leve - slik Ørnulf lærte meg til å leve det. Intenst. Enkelt. Smått i det store. Nært.

Når mennesker vi er glad i dør, tenker vi over livets forgjengelighet. At vi må huske å leve, intenst, sterkt - og i øyeblikkene. Men så går dagene, hverdagen tar oss, rutinene er beskyttende og gode - og vi rett og slett orker ikke å tenke over at akkurat vårt liv kan stoppe, kanskje allerede i morgen, eller seinere samme dag.

Det er alle andre som dør, bare ikke meg. Derfor kommer sjokket, når et ungt menneske dør. Derfor gråter vi, blir også rystet når mennesker midtveis i livet går bort, og enda sterke blir våre emosjoner når mennesker velger å gå bort - ta sitt eget liv.

Ørnulf valgte ikke døden selv, den kom til ham.

Og erkjennelsen, oppvåkningen kom til deg. Han hvisker til meg fra den andre siden; Gunn-Helen; lev slik vi gjorde det. Intenst. Sterkt. Oss, Nært. Smått i det store.

Leken. Nær. Ekte. Varm.

Kjærligheten overvinner alt

Elsker jeg dypt nok ? De jeg bør elske ? Og elsker jeg dypt nok - han som er min soulmate ?

Før var jeg ikke sikker, fordi jeg bare lot hverdagslivet gå. “Jeg elsker deg” sa jeg til min eksmann uten å virkelig forstå hva det egentlig betydde. Jeg stoppet ikke opp, trakk pusten dypt og la inderlighet inn i ordene. Jeg sa det også til ham etter at jeg hadde sluttet å elske ham.

Slik er jeg ikke mer.

I dag er jeg, prøver jeg å være inderlig i alt jeg gjør. La hjertet mitt åpne seg - og gi. Betingelsesløs.

Frans av Assisis bønn er min rettesnor i livet; Det er bedre å elske, enn å bli elsket. Hvorfor har jeg valgt å gi mer - enn det jeg mest sannsynlig mottar - i kjærlighetens univers ?

For det å elske - gjør noe med meg også. Ikke bare den som mottar min kjærlighet. Og elske dypere, transformerer meg til et stort bankende hjerte.

I det siste har jeg likevel tenkt på om jeg elsker dypt nok. De jeg skal elske. Jeg sa det en gang på et AA-møte. Elsker jeg virkelig dypt nok - de jeg skal, og også bør elske ? For hvordan elsker vi ? Dypt nok ? Vår elskede. Våre foreldre. Søsken. Barn.

Det er godt å løfte frem sine livs essenser. Ikke la de gå i hvile, i dvale.

Før elsket jeg ikke betingelsesløs. Da koblet jeg kjærlighet til krav. For meg var en slik kobling giftig - og til slutt jeg brøt denne linken mellom kjærleik og krav. Det gjorde meg ikke noe godt.

De ødela meg, sjelen min. Og også hvordan jeg så på dem jeg elsket. For alle relasjoner smittes av den andre - hvordan den andres perspektiver (om dem) kommer igjennom all de kommunikasjonen vi har.

Og noe jeg har erfart, at tiden spiller inn. “Ja, mamma - jeg skal hjelpe deg med det tekniske med bloggen din, men ikke akkurat i denne uka”. Jeg må lære meg Dans liv, og positiv bli glad når han putter meg inn i et travelt grunder og småbarnspappa-liv . For å gi meg en kjærlighets-handling.

Og når vi møtes, uten krav, uten et overtak fra en av sidene - da er det ren kjærlighet. Og den vil jeg kalle betingelsesløs. Fra begge parter. For det er bare å elske - der og da - og nok hører ikke hjemme her i hjertens univers.

Jeg skal fortsette å gjøre mange kjærlighets-handlinger - for hver eneste gang banker hjerte mitt et ekstra inderlig varmt slag for livet !

“Kjærlighet må omsettes i handlinger - jeg må leve det, ikke bare tenke det. ”

Mamma - nå møtes vi. så skal jeg fixe Macen din !

Avhengighet

En ung mann bærer 3 tynne bøker bort til innleveringshyllen og setter dem forsiktig fra seg. Retter kjærlig på dem. Jeg står stille, litt på avstand - og så går jeg bort til hyllen for å sjekke bøkene da har har gått. Den ene er “Hva er avhengighet” av lege, psykiater og seniorforsker Jørgen G. Bramness, de to andre om Buddhisme og nyreligiøsitet.

Jeg låner alle 3. Slik er jeg i livet, når slike små mikro-øyeblikk, kommer, griper jeg dem. De skal fortelle meg noe.

Jeg har vært tørrlagt i 30 år. De siste 10 årene offentlig om det, og jeg sier aldri nei til å hjelpe noen. Enten det gjelder dem selv eller pårørende. Noen ganger lykkes jeg, hvis jeg kan bruke et slikt ord, andre ganger mislykkes jeg. Noen mennesker vil ikke, tør ikke - og de har heller ikke fått nok konsekvenser i livet sitt. De har fortsatt kona si og jobben. Barna forsvinner ofte ut av livet til den mannlige (og kvinnelige) alkoholikeren før de mister jobben.

Så, trenger jeg noe ny kunnskap om min smerte ? Om det jeg til og med har avlagt eksamen i fra Universitetet i Oslo (kriminologi og avviks-sosiologi) ?

Men på den andre siden, så har jeg nettopp signert kontrakt med Diakonhjemmet Dialog - jeg skal inn i spesialist-teamet - for å hjelpe mennesker med rusrelatert livsstil. I møter der, vil vi være likesinnede - begge parter på hver side av bordet - fordi vi begge kjenner/har kjent på kroppen hva dette handler om.

Jeg bestemmer meg for å lese boken - med et åpent sinn.

Den sier alt. I et faglig klart språk. Ingen fordømmelser om å ta meg sammen, ingen nedlatende karakter-beskrivelse av oss - den flokken jeg tilhører.

Men, etter 30 år som tørrlagt, er det likevel vondt å lese fakta om meg selv. At jeg ikke er, eller kommer til å bli som andre, den store normale gruppen i samfunnet, som er skrudd sammen slik at de lever et liv uten de dype daler som jeg har hatt - og fortsatt vil ha i livet mitt.

Det såreste er om alkoholikerens sensibilitet overfor rusmidler - . Den vil aldri forsvinne. Akkurat som du en gang som barn lærte å sykle, slik at du alltid vil huske å sykle når du tar frem sykkelen igjen, slik er vi avhengige skrudd sammen også. Det ligger der latent. Jeg vet dette fra AA, vi sier at vår avhengighet er en uhelbredelig sykdom, som også den medisinske verden definerer det som, men likevel.

Jeg vet at jeg aldri kan drikke igjen. Ikke normalt som andre. Og derfor vil jeg aldri - noen gang - tørre å ta det første glasset. Jeg vet at da raser jeg ned i gjørma igjen.

Likevel, jeg vet det og nå vet jeg det enda sterkere. Kan jeg si det det så rart ?

Takk du Jørgen G. Bramness for boka. Jeg skal lese den en gang til. Denne stille søndagen, hvor verden utenfor soveromsvinduet mitt hviler - og jeg har igjen funnet roen, fordi jeg aksepterer at jeg er den jeg er. En alkoholiker, tørrlagt - på 30dje året.

Bildet er en gave fra fotografen til meg - på min 30 års dag som tørrlagt alkoholiker.

(Foto; Werner Anderson)

Løgn

Vi sitter på Litteraturhusets cafe i Oslo. En venninne og jeg, prater om alle aktivitetene vi holder på meg. Mest er det nok hun som prater, hun har alltid mange baller i luften, har gjennomføringskraft og er utrolig kreativ.

Det er vanskelig å avbryte, komme inn i “samtalen” med en refleksjon, et synspunkt.

Så sier hun plutselig; Alle mennesker lyver.

Jeg blir målløs. Og først nå noen dager senere, har jeg tenkt mye, og har klar et langt motsvar.

Men jeg rekker å si, før hun avbryter igjen, at det er ikke sant, jeg lyver ikke.

Joda.

Så jeg blir usikker. Hva er løgn ? på. For løgn er ikke bare å ikke si noe (la være å si noe), men å si noe som er ikke-sant. Det at vi unnlater å si noe, for å ikke såre den andre, er jeg ikke tilhenger av. Livet er ofte brutalt, men den tause kommunikasjonen, hvor du føler at det ligger noe i luften, men den andre sier “at det ikke er noe” er ekstremt usunt. Noen kommer fra slike hjem. Hvor mye ikke blir sagt, men likevel blir det sagt at det er noe viktig usagt, på grunn av den store tausheten.

Som tørrlagt alkoholiker lever jeg etter et ærlighets-prinsipp. På medaljene vi får på årsdagene våre (hvor mange år vi har vært tørrlagte) står det; Vær ærlig mot deg selv.

Og jeg, etter at jeg kom meg opp fra gjørma som destruktiv våt alkoholiker, visste jeg, at skulle jeg ikke bare mestre et edru liv, men også trives med det, måtte løgn i alle former ut av mitt liv.

Dette har jeg levd etter i 30 år. Jeg innrømmer at det noen ting jeg ikke har sagt. Av feighet. Av redsel for en reaksjon jeg ikke vil ha. Men ren løgn; det driver jeg ikke med.

Og jeg mener, at den som lyver, mye eller lite, skader aller mest seg selv. Som i NRK serien Exit, hvor løgn er så gjennomgripende blant vennegjengen, at sannheten ikke fantes mer. De aner rett og slett ikke noe annet - et løgnaktiv liv - som for dem; har blitt et ekte liv, en sannhet.

Men den reneste ærlig sannheten i livet; skapes bare ved fravær av løgn. I alle former.

(Foto; Werner Anderson)

Den hvite løgnen. Omskrivninger av eget liv. Legger på noe. Og trekker fra noe. I historiene om oss selv. Den enkleste løsningen er en fortelling. En sannhet.

Jeg har elsket

Langsomt renner vanens blikk bort. Øynene renses. ( Morten Krogvold, fotograf)

Det er deilig når jeg landet. Erkjenne at jeg har vært heldig - og har elsket inderlig. Og så jakter jeg ikke mer. En stor ro har kommet inn i livet mitt.

(Foto; Werner Anderson)

I sommer, ved Vesterhavet gjorde jeg opp kjærlighetslivet mitt. I stillhet, i notatboken min skrev jeg ned alle de jeg hadde hatt sex med, jeg husket ikke alle de jeg har datet. Det ble for mange. Jeg har vært singel i 10 år, og det har vært mange tilbud der ute, men som oftest ble det ikke noe mer. Enten at han kjølnet ( lang tid mellom sms-svar, ingen god natt hilsener mer) og da sa jeg i fra at dette vil jeg ikke mer. Bruddet, hvis det i det hele tatt kan kalles et brudd, foregikk uten dramatikk. Så fant jeg han på Tinder igjen - og han så meg. Så fort er kyssene glemt.

Jeg skammer meg ikke. Listen ble ikke vulgær lang - det ble i snitt litt over en mann i året. Men det som jeg ble tenksom over var at jeg ikke husket navnene på disse sexpartnere engang. Jeg måtte gi dem kallenavn i listen min. Broren til min indiske venn, han med gullkjede osv. Og enda, den dag i dag, kommer jeg ikke på hva mange av disse 13 mennene heter. Vi har vært nakne sammen, elsket, sovet sammen - alt fra en natt til flere, og nå har de blitt skyggemennesker i mitt liv. Menn som ikke er tydelige for meg mer, som ikke har satt spor.

Listen ble ikke laget i en fei, jeg lot den modnes og tilførte et navn til, kanskje litt senere på dagen. Noen kom til dagen etter. Da jeg følte meg ferdig, at det ikke fantes flere, jeg har vist meg naken for, så jeg ned på listen min og tenkte; hvem av dere har jeg virkelig elsket ? Hvem av dere har rørt sjelen min ? Hvem av dere har jeg vært helt naturlig med og tatt i mot og gitt av min nakne lidenskap til - sammen med ?

Jeg krysset ut den ene etter den andre. Sexen med gullkjede var bare en forestilling, iraneren ble heftig, men jeg husker hele tiden at jeg måtte være lidenskapelige, kraftfull. Spilte en rolle der også. Men innerst inne var jeg forelsket før jeg gikk til sengs med ham, etterpå forsvant også den følelsen, som en sakte sommerdag som går over inn i høsten. Kjøligere, men klarere.

Det stod et navn igjen på listen. Thomas.

Jeg føler meg elsket. Listen ikke ble helt tom, men gav meg et navn, et menneske som berørte sjelen min, hvor kyssene på magen min ble magiske og latteren vår kan ennå høres i soverommet mitt hvis jeg er helt stille og lytter med sjelen.

Jeg vet nå hva lidenskap er. Jeg vet hva det vil si å elske - uten skuespill, helt nakent og dypt inderlig.

Min eneste ene. For meg holder det, at jeg har fått kjenne på kjærlighetens essens, den inderlige dype lidenskapen - som min elskede og jeg skapte. Sammen. Og den er der fortsatt i meg - “For you have touch my body with your soul” .

Inn i evig tid.

Avkallelser

Jeg liker ikke brutale endelige beslutninger, som at jeg ikke skal spise mer sukker (dvs Dans magiske croissanter) , men mer den myke tilnærmingen, som kalles intensjoner. Jeg må også mentalt ville det, ikke bare ut fra fornuft. Da slipper jeg å føle skammen for ikke å lykkes, (etter en sprekk med en eneste croissant) kjenne mislykkethetens vonde smerte, eller miste selvtilliten. Den største endelige beslutningen jeg har tatt - var å slutte å drikke. For akkurat det valget stod mellom liv og død for meg.

Det er den danske forfatteren Peter Høeg som lærte meg dette om intensjoner og avkallelser de 7 dagene vi var sammen i overgangen fra 2019 til 2020.

Avkallelser er et nesten guddommelig ord - så jeg fyller det med sjelen min, og ønsker å være tro mot det, ikke til evig tid, men for 2020.

Det fine med livet, er at det er i en prosess og skapes av eieren hele tiden. Jeg skaper meg. Du skaper deg.

Og det store spørsmålet er; Hvem er jeg - nå ? Dette fine spørsmålet som vi mennesker har stilt oss - alltid. I alle samfunn.

Så; i romjulen skrev jeg ned en avkallelseliste 2020. Her er noen smakebiter; Hvile fra Tinder i 2020, ikke brutalt farvel til datingappene for evig tid. En pause, slik også Tinder spør om når du vil slette profilen din - om du heller vil sette den på pause. Det er ikke så brutalt, litt snillere, døren på gløtt, men også farligere. Et tastetrykk - så kan jeg være der inne igjen, endeløse søk etter “den eneste ene”. Men altså; Tinder- avkallelse i hele 2020. Og jeg tror, vet at jeg ikke skal tilbake. Men den avgjørelsen tar jeg neste år.

Den andre avkallelsen er pause fra Netflix og HBO …. Allerede har jeg vært på biblioteket og lånt rare bøker som “Hjemkalllelse” og ““Åleevangeliet”. Jeg vet at strømmetjenestene leverer kvalitet, så avkallelsen er ikke begrunnet med søppel-titting, men at jeg vil gjøre noe annet. Noe nytt. Anderledes.

Og jeg savner det ikke - de uendelige lange seriene som spiser opp helgene.

Og jeg kjenner meg selv såpass, jeg er en addicted sjel - og faller for fristelsen som ligger der tett på i livet - for inne i serie-universet er det alltid supergode serier, med de mest fantastiske plott og de beste kvalitetsmessige skuespillerne som kan oppdrives.

De får hvile fra meg nå.

Tiden er min igjen. Hele tiden. Så nå er det opp til meg hva jeg skal fylle tomrommet med. Hvis det er et tomrom - for tid til ingenting - bare gå en tur og tenke - er også veldig fint. Det er ikke fullt ennå. Og det er spennende. Å ikke vite hva denne lørdagen skal bli fylt av.

Tror jeg tasser over til Løkka - og ser en film på Ringen Kino. Og går på cafe med en bok.

Livet blir roligere - og tiden er min igjen.

“Alt er relativt relativt”

Passord og pause

Da jeg ikke husket passordet mitt lengre til Facebook - tenkte jeg at det er på tide å komme tilbake.

Pauser er fint - som små pusterom i våre store små liv.

Det fine med avbrekk er at jeg elsker livet mitt. Det jeg lever mest av. Og etter alle avbrekk regulerer jeg litt på kursen.

Jeg har vært på Stille retreat ved Vesterhavet - en uke uten å snakke - som altså avstedkom at jeg var helt av SoMe i noen uker etterpå også.

For det å ikke snakke ble ikke den store greia for meg. Veldig deilig - virkelig gå innover i sjela og ikke ha fokus utover hele tiden.

Det vanskelig ble å være helt avlogga. Fra Gardemoen og til jeg satt på flytoget hjem igjen. Jeg kjente på kroppens automatikk - dragningen mot å bare sjekke litt...

Men uken ble helt uten denne form for sjekking. Og etter et par dager forsvant den lysten også. I stedenfor satt jeg veldig mye i lotusstilling (herremingud som ryggen skreik etterhvert...)

Jeg drømte mer, skrev mer - og tenkte mer. Det ble plass i hjernen min til livets tanker, mine tanker - et ærlighetens tumleplass.

Og det har forandret meg. Som gode valg gjør.

Fortsatt god sommer til dere alle sammen - hver og en. Små valg kan gi veldig stor glede. Erfarer jeg.

Skammens skyggeverden

“Jeg prøvde å holde fasaden. Og med ung alder, så gikk det ikke så verst.  Men nå når jeg ser på bilder fra den tiden, før jeg ble tørrlagt, så ser jeg en sliten og pjuskete småbarnsmor med sorgfulle triste øye.”

Hvorfor grep ingen inn?  Løftet meg opp av gjørmen – der jeg kavet rundt i skam og ensomhet, dopet ned på alkohol.  Redd. Alene. Og skamfull.

Det måtte da syntes på meg at jeg var på alkoholens rutsjebane som bare gikk én vei: Ned i gjørma, inn i mørket og ut av denne verden.  Jeg levde i verden og utenfor.  Og verden utenfor, mitt alkoholiserte univers var det jeg foretrakk.  Det var dit jeg søkte hele tiden, og livet midt imellom slagene, var bare en hviletid, hvor jeg gikk rundt og ventet på å ta meg et glass vin. Så for å drikke opp hele flasken.

Jeg prøvde å holde fasaden. Og med ung alder, så gikk det ikke så verst.  Men nå når jeg ser på bilder fra den tiden, før jeg ble tørrlagt, så ser jeg en sliten og pjuskete småbarnsmor med sorgfulle triste øye.

Smilet når ikke opp til øynene.  Skriker blikket mitt om hjelp, mon tro?  Jeg følte det slik. Den gangen.

At jeg håpet at noen så meg. Og grep inn. Støttet meg. Løftet meg tilbake til livet.

For det klarte jeg ikke selv.  I mange år.  Familien rundt meg, venner og ikke minst på jobben, ingen grep inn. Sånn ordentlig. Joda, jeg hørte noen ganger at jeg alltid drakk når jeg kunne, men det feiet jeg bort som et ubehagelige insekt på skulderen min.

Når jeg gikk hjem i lunsjen fra jobben, drakk jeg i et skogholt hvor jeg hadde et deponi – og så helt hjem for å drikke enda mer – og så gå tilbake til jobben.  Come on, den jenta har skikkelig trøbbel!

Det var jo på jobben jeg var hver dag.  Kom aldri for seint.  Mer eller mindre flott sminket, kule klær, men håret var dødt og pistrete. Ikke så rart da jeg hadde diaré de siste årene av min drikketid.  Næring ble ikke i kroppen.

Men jeg leverte på jobb.  Fikk i havn store kontrakter, ble kåret til månedens medarbeider og fikk en fin stresskoffert i skinn. For å løpe ut i verden og innbringe flere kontrakter.  Her skuffet jeg ikke. Men mot meg selv var jeg en ødeleggende og destruktiv selvskader.  Innerst inne viste jeg at jeg drakk meg ut av livet, dreit i det egentlige, det viktige, da jeg var full og ble skamfull, sorgfull og så ingen mening i et liv jeg ikke mestret i mine edrue timer.

Firmafestene var også en arena hvor jeg ble full hver eneste gang.  Og sex hadde ingen grenser.  Ikke alle drakk og de måtte da se noe?  Et visst mønster. At noe var fryktelig galt. En gang beruset på et julebord kan alltid aksepteres, men hver gang???

Når jeg endelig ikke orket mer, begynte jeg å søke meg rundt etter hjelp.  På jobben snakket vi aldri om Akan. Vi hadde egen bedriftslege i samme bygg, men dit torde jeg ikke gå, var redd for at veggene der var for tynne og at lederen min ville få beskjed om at jeg ikke mestret livet, at jeg drakk for mye for ofte, alltid egentlig.

Så takknemlig jeg hadde vært hvis lederen min hadde løftet meg opp så jeg hadde sluppet de siste mest gjørmete årene.  For det var de som var verst.  Hvis han hadde sagt at «vi er bekymret for deg» og at det finnes hjelp.  Uten å fortelle meg nedsettende om at dette bør du da jammen meg fikse Gunn-Helen, du superselgeren vår!

Men jeg hørte aldri de ordene.  Jeg fikk ikke den omsorgen. Følte aldri de hendene som skulle ha løftet meg opp – og som hadde sett meg inn i øynene med omtanke og medmenneskelighet.

Så jeg ble en selvhjelper.  Ble tørrlagt.  Tok et livsvalg.  Som er det viktigste jeg noen gang har gjort.  Ble en mamma.  En helt fin kjæreste. En samvittighetsfull arbeidstaker. Og et menneske som liker seg selv – edru og som lever ærlig mot seg selv. Hver eneste dag.

Gjørmen har tørket inn.

Publisert tidligere 17.09.2019: https://akan.no/skammens-skyggeverden/?fbclid=IwAR2pP9i17FKIGX3mzwy4jyIexG9M5ZawA_FC7y13V-KxivyTMfvYeleClPU