Å bli sett. En liten spurv.
I går, en dag jeg hadde trengt en venn som lyttet. Som jeg kunne fortelle om mitt mørke, betro meg til - og få trøst. Men hvem trøster trøsteren ? Jeg er en trøster, en som kjente og ukjente henvender seg til, som et menneske med visdom, jeg er det også, men jeg er noen ganger også en liten spurv - som nettopp ønsker å være en grå spurv.
Det som utløste det var en melding fra en venn. Vi har ikke hatt kontakt på noen uker, min tid den siste tiden har vært fylt av kunde-oppfølginger på jobben, klienter i rusbehandling og telefoner til alle i familien. Noen venner har jeg også møtt. Men han, som sendte meg en bekymringsmelding var usikker, om vi fortsatt var nære. Han mente vi ikke var FB-venner mer, men det var vi da jeg sjekket det. Så sårbare er vi - det å bli avvist overskygger så mye i livet.
Jeg har rukket over mye - eller mange mennesker. Og en som var meg nær i fjor, ringte jeg til, han tok i telefonen - og har heller ikke ringt tilbake. Jeg orker ikke analysere det for mye, enten er det en tilfeldighet - eller så vil han ikke ha kontakt. Sendte en sms om en kopp te. Han har en heavy diagnose, så jeg må forstå at han forstår verden og mennesker noe annerledes enn meg, så dette kan jeg også lære noe av. Mennesker kommer til - og noen forlater meg. Og noe jeg har landet på, er at menneskers valg har noe med meg å gjøre, hvis jeg vil problematisere det, men aller mest med den andre. Alle kan ikke like meg, så enkelt er det. Og har jeg egentlig plass til alle ?
Noe jeg har bestemt meg for - er å ikke lage drama i livet mitt. Så de jeg har, som forandrer seg bort fra meg, jeg kutter dem ikke ut, men jeg trekker dem heller ikke nær meg. Jeg har lært meg til å ikke, gå til angrep, når en av mine venner for eksempel begynner å snakke om konspirasjons-tanker. Det er sentralt i hennes verden - ikke i min.
Og slike samtaler dør naturlig ut - når jeg ikke fyrer opp. Lar den andre prate seg tom, stillhet - og så spør jeg om noe helt annet.
Stillheten er noen ganger min eneste venn. I stillheten er Gud, har de dype kristne fortalt meg, lytt lille venn.
Jeg trenger en som vil lytte til meg - når jeg er i mørket. Som forstår at jeg også kan være en liten spurv. Ikke bare hun som er sterk - og med et hav av visdom.
En øvelse for meg er; hvem kan jeg søke trøst hos ? En øvelse jeg skal prøve å finne et svar på.
Er du der - bare for meg ? Når jeg trenger deg - aller mest.
Se meg naken, slik at jeg ikke trenger å skape meg selv. For deg.
(Foto; Werner Anderson)
“Aner det deg ikke, kjære venn,
at alene i hele verden vedvarer
kun det et hjerte formidler til et annet
i en lydløs hilsen ?”