ADVENT 21 - første søndag.
Tilfeldig, eller kanskje det er en mening i det, at jeg ser annonsen i Aftenposten fra Uranienborg Kirke om foredrag med den danske journalisten Charlotte Rørth som har skrevet boken «Da jeg møtte Jesus». Det er første søndag i dette års advent.
Selv kjøpte jeg boken i København for noen år siden, etter en pilegrimstur til Roma med en katolsk pater – jeg var fortsatt på leting; etter det guddommelige.
Og på denne første adventssøndag, leser jeg en vakker reportasje om krypten i Uranienborg Kirke – i Aftenposten. Den er skrevet så magisk, nesten med en sakral tilnærming, at jeg undrer meg om han som skriver den har et øyeblikk av guddommelig gnist under skrivingen. Er du også på leit, undrer jeg.
Da jeg legger alt sammen – ser jeg en viss mening med det. Livets små brikker, som opphøyer seg til noe større, som jeg ikke helt kan forstå.
Og dagen etter, går jeg til Uranienborg kirke, for både å få oppleve Rørth, samtidig kanskje få føle det guddommelige i krypten. For i annonsen står det at foredraget skal skje der, under bakken.
Men hun er for populær for et lite rom under kirken. Kirken er åpen, minusgradene biter i kinnene da jeg står på trappa utenfor kirkerommet, det brenner store fakler i mørket – og mennesker strømmer til – og beveger seg inn i varmen.
Kirkerommet er fullt. Og jeg finner en liten plass helt foran, ved siden av en mann som har lest hennes første bok åtte ganger, jeg må innrømme fattigslig fire ganger. Vi er enige om at vi tror på mirakler, at Jesus er her hos oss. Og at Rørth har møtt ham et par ganger i Spania. «Jeg stoler på deg» sier Jesus til henne i deres siste møte.
Sognepresten virker varm og hyggelig, alle menneskene er glade og hilser på hverandre, jeg føler meg inkludert, til tross for at jeg er katolikk. Mannen ved min side og jeg finner hverandre, vi forteller hverandre om våre liv, deler vår tro sammen. Jeg vet ikke hva han heter, det er uten betydning, det som betyr noe er at vi blir et oss der i det vakre kirkerommet med så gode energier.
En time forteller hun om sine opplevelser. Hun reflekterer også – om Jesus, tro og kvinners plass. Hvorfor ble hun valgt – av Jesus, de gangene i Spania?
Hennes siste bok er om tro og moderskap, den kjøper jeg der i kirken – og skal ta meg inn i seg nå i desember. I den er kvinnenes plass sentral i forhold til hele den kristne tradisjon.
Men først og fremst er dette en undring, om advent, over samvær, om tro – og å forstå det vi ikke forstår – og vedkjenne seg, jeg og min sidemann i alle fall, at Gud er overalt – og at noen er så heldige (utvalgte) at de har møtt Jesus. Og at et slikt møte forandret hele hennes liv. Som min kveld i kirken, forandrer meg. Det er de små drypp av undring – som bærer meg videre, i en optimisme om at vi bør være åpne for alt vi ikke helt fornuftsmessig forstår. Adventstiden kan skapes magisk – og gi ro og håp for det gode.
Å være i verden med alt du ser - og ikke ser.
(Foto; Werner Anderson)
“Ved åpenbaring har han kunngjort meg hemmeligheten. ”