Det store lille livet
Alle de bøkene jeg har lest om lykkejakt, fine råd, og når jeg tenker etter sier de mye av det samme. Slik at jeg i sjela mi kan krysse av for at jeg er på rett vei.
I mine mest hektiske perioder med fire småbarn, universitetsutdannelse, trening og…. var ikke slike bøker en del av livet mitt. Jeg levde uten å tenke over at jeg levde.
Men tidene har forandret seg; nå er vi psykologer alle sammen, analyserer oss selv.
Man kan bli litt sliten av alle rådene, glemme å leve, uten en pro-et-kontra om eget liv. For meg; jeg elsker grenser, et begrep som ikke er så populært for tiden. For meg er grenser en nødvendighet, forbli innenfor - og kanskje en gang i blant, i noen tilfelle, ta små skritt utenfor. Jeg vil aldri hoppe i fallskjerm, ei heller ta et glass vin, men vandre i Dolomittene til føttene blir ømme, det er meg. Og Svalbard-opplevelsen med kulde, kulde, kulde - ble en overskridende opplevelse.
Men en gammel mann, gav et eneste råd som er fint. Jeg kan ikke de ti bud, det blir for mange å holde styr på.
Det å være lykkelig er en drivkraft i oss alle. Noen famler hele livet, uten å ha en retning for eget liv. Og andre bare lever i sitt liv, uten å stille seg selv spørsmålet om lykke, men bare er der, ja rett og slett er lykkelig hvis noen utenfor skulle definere dette livet.
Så forståelsen av lykke er ikke nødvendig for å være lykkelig.
Men i dagens mediale samfunn, med så mange historier om mennesker som har brutt opp fra sitt livet for å bli lykkelig ute ved havgapet, blir vi andre lengselsfulle bort fra eget liv. Er jeg et kjedelig menneske ? Lever jeg ikke ut mitt potensiale - hva nå det er ?
Sist uke lyttet jeg til Erik Varden, katolsk biskop i Trondheim, en svært reflektert og intelligent trappist- munk. Han innledet foredrag sitt på “Katolsk Grovbrød” med en fortelling fra Paris, i en tid han bodde der som forsker. Han hadde rom hos Dominikanerne, og en av de eldste, nesten 100 år gammel fikk spørsmålet en lørdagskveld blant de unge, om hva som skal til for å bli lykkelig.
Han kom ikke med mange råd. Et eneste ett gav han til ungdommen.
Du skal finne ditt mål i livet, og så følger du den veien for hele tiden å pleie dette målet. Min følgesvenn Peter Høeg gav seg selv tre leveregler som ung mann. Disse er essensen i hans liv - og han følger dem - fortsatt. skrive de beste bøkene han får til. Mindfullness hver dag. Være tilstede for familie og venner.
Mening i livet sier noen. Være en bidragsyter i samfunnet sier noen andre. Bli sett.
Hvor er din sti ? Min ? Jeg tror at vi ikke skal gjøre det for vanskelig. Søsteren min har valgt å være en god mamma, ikke uttalt, men utført.
Mitt edruskap er omdreiningspunkt, og ut av det blir jeg en medhjelper. Jeg har lært av mitt fall at jeg kan bidra.
Men det er ikke hele sannheten. Det å være gode mot meg selv også er en del av pakka. Ikke for dømmende, streng - og ei heller for mild. Snubling skjer, minimaliser skaden og gå videre lille du…hvisker jeg til meg selv.
Og jeg tenker at å være et oppriktig interessert medmenneske for andre, i tanker og gjerninger, beriker livet - og gjør meg lykkelig. Og glad.
Et lykkeråd; finn målet ditt, og hold deg til din sti for hele tiden å være målrettet.
(Foto; Werner Anderson)
“Människans själ ar av andlig natur.”