ADVENT 21 - andre søndag.
Egentlig burde uken mellom første og andre søndag i advent vært preget av tilbaketrekning - en åndelig faste.
Men, erfaringer fra tidligere år forteller meg at slik vil ikke dette året heller bli. Jeg er ikke opptatt av julegaver og pepperkaker, men av menneskelige følelser. Det er det som har nesten tømt meg for krefter. Jeg kan hvile seinere, når Julaften kommer, og den har jeg planlagt - i det stille - å “feire” helt alene.
Beslutningen har ulmet i meg en stund, med situasjonen omkring meg - blir det helt legitimt. Å være alene, i harmoni, i fred.
Fredag morgen deltok jeg på et AA-møte - og jeg fikk lettet min sjel. Etterpå kjente jeg en stor takknemlighet mot et slikt felleskap hvor det er flere lyttere enn pratemakere. Hvor ellers har vi det ?
Julelunsjen med venninner , en kamp om å si noe, fordi det er så mange som vil skravle. Jeg er alltid den stilleste i slike settinger. Lytter, tenker - og lurer på hvorfor de ulike temaene kommer opp. Det er det mest interessante. Hva mennesker sier - og hvorfor. Og jeg er så opptatt av bisetningene, der den egentlige fortellingen ligger. En kan si noe om en person - i hovedsetningen - så kommer bisetningen, trenger ikke begynne med et “men” engang. Men den stikker - og er ofte ond. Hvorfor har noen mennesker behov for å nedsnakke andre ? Er det en form for hat ?
Og så på denne andre søndagen i Advent, hvor jeg brukte lørdagen til min indre renselse, går jeg etter mitt livs gleder. Og jeg finner dem, jeg må bare se dem. Jeg løfter fram den gode samtalen med en venninne, små gode samtaler på jobben, boken jeg leser - men mest av alt at jeg har fred med mine. Min kjæreste. Mine sønner.
Det har vært storm med kjæresten, der har vinden lagt seg nå. Stormen har kommer utenfra, likevel har den krøpet inn i oss, og skapt ubalanse.
Han kommer inn til byen til uken, jeg ønsker å være så nær, så lyttende, så god. Han er verdt det alt sammen.
Midtveis i ventetiden, fastetiden - denne andre søndag i advent, som jeg nå kjenner er så fredfull - god. Kulda omkranser meg ute, her inne er det lunt; alt har vært igjennom en renselse, med hvit salvie.
Vet ikke helt hva jeg skal bruke søndagen til. Og akkurat det, er en stor frihet.
Fastetiden er en ventetid, som en metafor bruker jeg det uendelige vinterlandskapet - som her fra min Svalbard-tur, hundekjøring.
“Når vi taler sammen om tro, taler vi netop om, at vi ikke har kontrol med, at vi fødes og dør. Vi samles om, hvordan vi kan leve og det vilkår. Vi får hjælp til at leve. Af hinanden. Af vores egen stillhet derinde i troens rum.”