ADVENT 21 - tredje søndag.
Jeg har en hemmelig avtale med en fabel, som jeg hver søndag morgen lytter til. Den handler om en phd-student som har tatt med seg et papyrus-ark ut av det Kongelige Bibliotek i København. Det dreier seg om ord som forteller at Jesus ikke er Guds sønn, men “bare” et menneske, som er her for oss alle; gjøre oss gode.
Jeg liker tanken. Ideen om en buddistisk Messias, et menneske med en guddommelig kraft. Og så elsker jeg podcast-stemmen, myk og forførende, som tar meg inn i Københavns lukter, brostein-fortau og lyder.
Nå har jeg bare en søndag igjen, jeg vil sørge over at den sitrende forventningen av det nye, det å høre ordene for første gang, vil snart være over. Men jeg kan lytte til alle fire på nytt - og jeg vil da kanskje høre andre ting, små nyanser jeg ikke fikk med meg første gang, fordi jeg var for utålmodig til å ville gå videre i historien.
Jeg vil at kjæresten min skal lytte, han sier ja, mest for å tekke meg, men han er jo ikke der. I det guddommelige landskapet. Jeg skal ikke si det mer, for kanskje jeg bare bør ha denne verden for meg selv ?
Han, på den andre siden, vil at jeg skal lytte til talene til årets Nobel Fredspris vinnere. Jeg klarer det ikke, men jeg bør. Jeg er i min fabel, har nok å tenke over. Hvem var - er - Jesus ? Thomas-evangeliet som sier noe av det samme, men som ikke kom med i Bibelen. Maria Magdalena som visst også har skrevet tekster, men som heller ikke kom med i denne boken, mange leser som sannhet. Men hva er sannhet, hvis den er formet av noen maktmennesker den gang, som har bestemt at historien skal være slik og ikke slik som Thomas og Maria forteller ?
Som du skjønner, jeg er for dypt inne i fabelen, det å være singel-boer, som takker nei til invitasjoner for tiden, med kjæresten ute ved havet i en annet norsk kommune, har mye tid til undringen. Og jeg har bestemt meg for det, denne ventetiden - Advent - skal være refleksjonens tid. For før, når jeg sa ja til så mye, så kom Julaften for brått på, i år er jeg så klar, ventende etter en ny start, som den kristne fortellingen statuerer.
I går, lørdag, gjorde jeg to fysiske ting. Var på Deichman og plukket opp den siste boken til Peter Høeg - på dansk. Jeg vil være der - i det danske - kjenner jeg.
Så tasset jeg bort til min nye leilighet - smugtitt heter det - og fantaserte om hvordan livet mitt der vil bli, fra mai av. Kanskje det kan bli en ny fabel også ? Som jeg kan forme ord ut av - om rom, utsikt, naboer som kommer, røtter og det ukjente som alltid er en del av en bevegelse.. ?
“Hvad fortælles der, hvad fortæller virkeligheden, dér hvor den siste fortælling hører op ?”
Jeg vil søke, se bortenfor sannheter andre har skapt. Og undre fra sjelen, slik at jeg lander i en fabel som er min.
Fot; Werner Anderson