ADVENT 21 - fjerde søndag.
Alle slutter har en begynnelse, og akkurat denne siste uken har vist meg nettopp dette. Det er fint å både kjenne på en dør som lukker seg, vi mennesker kan bli slitne av å vente, la det nye komme, slik at jeg kan puste rolig igjen.
Igjen er dette et valgt tidspunkt, da jeg skriver ordene her på denne tidlige stille søndagen, som egentlig er bare et lite pust i urolighetens tid.
Jeg er ikke glad i avslutninger, som julen, sier hun til meg. Jeg er mer der i nyåret - hvor alle landskaper er åpne og urørte. Selv smiler jeg, i en forståelse av samklang.
Alle fortellinger som kommer til meg, som utvider meg - som beriker meg. Får meg ut av min egen kontekst, som nok er litt støvete med noe mugg i bortgjemte mørke kroker.
Heldigvis har fortelleren om papyrusrullen om hvem Jesus er (ikke var) lovet meg et siste kapitel på selveste julaften, det kom brått, men med glede. Noen ting, undringens kompleksitet, må ikke ta slutt. Ellers lever jeg ikke, for det meningsfulle er ikke individuelt, men også sosialt.
Og kjæresten har fått nøkkel, for å låse seg inn her seint på julaften, etter at han har feiret den sammen med sine, det er den eneste nøkkel har trenger, for nøkkelen til hjerte-universet mitt gav jeg fra meg, den kvelden i Frognerparken hvor vi kysset for første gang.
Ved å gi - så får vi; gledesrus og evne til å være et menneske - blant andre medmennesker.
“En dag sent i desember 1349 kom en gruppe pilegrimer til Roma.
.......”
Caravaggio