Hva skal jeg gjøre. I 2022.

Jeg går ut og inn av søvnen på Nyttårsaften, utenfor soverommet er det raketter, er alene hjemme, kjæresten jobber - og denne løsningen er uproblematisk. Alle spør meg om hva og hvor eller med hvem jeg skal være sammen med på Julaften, ingen spør om Nyttårsaften. Da er kraften ute av folk - og vi vet at hverdagens tidsmessige krav er like om hjørnet.

Kjæresten maler, drar ofte mellom hjemsted og Oslo for å besøke sine barn og også Oslo og foreldre nord for hovedstaden. Er et besøkende menneske. Et godt menneske. Det ligger i hans families kultur - feiringer og besøk.

Vi i min familie er ikke der, vi har vårt mønster. Og jeg hviler veldig godt i det. Når søsteren min sier at vi må ses mer i 2022, så vet vi andre søsken at det er mer ord og ikke handling. Fordi det er sagt så mange ganger før, vi er glad i hverandre, men er nok svake for å gjennomføre det, ordene er lettere å si.

Vi har ulike familiemønstre vi mennesker. Jeg som lever i den mørkere underverden, med mennesker som har falt utenfor A4-livet, lever også helt utenfor “hvor skal du du feire Julaften-pratet ?” - og vi i mørket, puster lettet ut når Julaften er over, og det spørsmålet gjemmes bort i 365 dager - helt til neste gang det er naturlig for dem å spørre. Hvorfor vil mennesker vite hvor jeg skal være på denne kvelden ?

En god venninne, la oss kalle henne M her, sier det er fordi de som spør er glad i deg og det er bare godt ment. Hun er en enkel sjel på noen områder, men så stor på andre. Jeg søker alltid til henne når sjelen min gråter. Hun er ikke gift, har ingen kjæreste eller barn. Hun er her for alle oss andre, en trøster.

Det viktigste jeg prøver å si her er at vi som ikke har faste julaften planer ikke skal skamme oss. Skammen kommer så fryktelig lett, når vi er utenfor det normale. Det skal ikke mange skrittene til, før skammen vokser seg stor og sterk.

Neste jul, jeg har planer og avtale satt allerede. Orket ikke mer åpenhet. Så kan jeg svare lett og freidig at jeg skal “dit” - som om akkurat det er helt uproblematisk. Skal sove over også, så da kan de som lurer også få svar på med en gang at jeg også har noe å gjøre på 1. juledag. Og skammen har ingen sjanse, hvis det er dette som skal til, for å fred fra andre mennesker.

Og midt oppe i denne sorgen over ikke-avtaler, leser jeg et intervju med forfatteren Jon Fosse. Han beskytter seg selv hele tiden fra menneskehavet, hører ikke på radio, ser ikke på TV, men han har tilhørlighet i den katolske kirken. I det siste er vi like, vi søkte oss dit begge to for å få et ankerfeste, det ble for vondt å være for fri, vi mennesker trenger alle røtter. Fosse er også høysensitiv - som meg, og i en slik kombinasjon blir alle forstyrrelser fra andre mennesker, det hverdagslige, så mye større, enn for helt vanlige folk. Han drakk for å få ro, slik jeg gjorde. En flukt bort fra seg selv, kanskje mer en flukt bort fra hverdagens menneskelige tetthet.

Jon Fosse er en av samtidens store forfattere, han hegner om det mennesket han kjenner, seg selv.

Jeg famler litt, men nærmer meg å finne meg selv. I alle fall hva jeg skal si om mine julaften-planer 2022.

“Er du klar til å feste sekken på ryggen og legge ut på den åpne veien ?”

— Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, Tomas Espedal.