Alle mine menn. Som ikke er mine.
Jeg er en seer, et nært avstands-menneske, som er i øyeblikkene sammen med menn som ikke vet at jeg tenker sånn.
Jeg trenger disse små nærhetene, som varmer og gir meg framdrift, for å reflektere, tenke - og også være i takknemlighet i livet. Merker at knivstikkene i sjelen min ikke er leget, men tiden hjelper også på dette.
Og på en måte må jeg finne ut hvem jeg nå vil være. Mye av mitt tidligere meg er helt okei, men jeg har plass til noe nytt. Slik er det når en forlater “i forhold med” til å bli singel. Og jeg føler tiden og friheten ved å bare være meg, familien og venner er der, likevel lever jeg fritt.
For et par dager siden snakket jeg med et menneske jeg snart skal intervjue til boka mi, vi kunne ha sittet ved vannkanten og pratet i timevis, ordene tok setningene - og ble til nye tanker. Jeg tror ikke vi rekker alt det jeg ønsker vi skal rekke på første møte, sommeren tar oss, så møtes vi nok igjen. Det er som om tankene våre forenes i en virvelvind - som ingen av oss kan kontrollere. Jeg elsker slike samtaler og mennesker som er med på denne kreative leken. “Jeg gleder meg til å lese boka di”, sa ham. Da ble jeg litt redd, fordi den er langt fra ferdig, og for tiden ligger den inne på forlaget, redaktøren knar teksten. Og jeg får noen dager til å pakke ut mitt nye liv her, gjøre hverdagsting som å kjøpe støvsuger og en ny myk hodepute til sengen min. Jeg har nå bare en dyne, den lette sommer-dynen, en konstatering for hvem jeg er.
Sengen står slik at jeg kan se fjorden - langt borte, likevel nær. Og fra et annet vindu kan jeg se naboer, som ikke kan se meg, jeg vil kunne fantasere om mange liv her etterhvert. Alene, likevel sammen med andre.
Dater takker jeg pent nei til. Hvis hjertet slår over et slag - vil jeg heller rusle en tur med Ham i en park i byen. Han fra Iran, jeg snart skal intervjue, eller han med den vakre mørke stemmen, vi trener ved siden av hverandre et par ganger i uka, eller …men det er og blir en drøm, og for tiden er den uten smerte, derfor lar jeg disse møtene forbli i meg, hviske til meg at livet er mildt og fint.
Hvor mange har berørt sjelen min ? Jeg kan telle med disse mikro øyeblikkene jeg opplever, men han som kledde seg naken for meg; både kropp og sjel, det kan telles på en hånd, kanskje jeg nok stopper på en finger, fortsatt er det bare en. Og jeg er heldig, ikke alle mennesker får slike møter, slike intense opplevelser, som ord ikke kan beskrive.
Og denne dagen, som enda er helt ny og ubrukt, vil gi meg menneske-møter, som vil gi meg hjertebank. Som kanskje vil bli til noe mer, som vi mennesker sier. I sommer. På ettersommeren. Eller til høsten. Akkurat når spiller ingen rolle, fordi jeg er i tiden.
Vi er relasjonelle - vi skapes i møter med andre, og etter hvert eneste treff, vil du være forandret.
(Foto; Werner Anderson)
“Jeg passer ikke inn
I den skapelsen du lever i
Annerledesheten omkranser
Og du griper den ikke”
”