Slå av bryteren. Tenn på lyset.
Alt, begge deler kommer så brått, det mørke og det lyse. Jeg er alltid like uforberedt, nok mest til det mørke. I går ble det en mørk dag, nok utløst av ordet “springende” - skrevet i en mild mail fra redaktøren min. Jeg ser det i dag, hva hun mener, at jeg vil ha med alt sammen allerede i første del av boken, selv om alle tankene tilhører, kan strøs utover på et par hundre sider.
I dag forstår jeg, i går gav jeg nesten opp - ikke helt, men nesten. Mest lyst hadde jeg til å legge meg ned på sengen og se på en krim, men jeg er en fighter - og tok en fagbok som handler om det jeg skal skrive om i boka. Kom igjen, girl, smerten går over. Du vet det, det er ikke første gangen du er i mørke. Bare pust, så går minuttene.
Broren min ringte, søsteren min også - og til slutt en venninne. Deres gleder smittet over på meg, og det var meg de ville dele alt sammen med. Og jeg fikk perspektiver på eget liv, noen hadde det vondt - nok verre enn meg. Slik kan det gå, som en fjær vi puster på i vinden, forsvant det mørke og jeg sovnet og drømte helt fram til klokka fem. Her ute ved havet er det bare et par lastebåter og meg som beveger oss før regnet kom og vinden ruser i trærne rundt huset.
Og så tar jeg bussen og båten inn til byen - for å trene, og finne den rytmen der jeg elsker. For jeg har fått meg en følgesvenn der, i snart fem måneder har vi trent stille ved siden av hverandre, før vi nikket til hverandre, så et lite hei - og i dag pratet vi. Han har sluppet en skive - som det heter, og jeg har elsket den melodiøse stemmen hans fra tidligere, nå enda mer, når jeg hører, men ikke lytter, til småpraten han har med Pten sin. Stemmen er like vakker, han bærer en så fin sjel, tekstene avspeiler det - og smilet omkranser meg, litt forsiktig, men nok til at jeg føler at dagen vil bli fin.
Til sensommeren drar jeg på konsert med ham. Står i mørket og lyttet til den dype stemmen som tryller fram ord som blir til mening. For min verden er mest ord for tiden, ord jeg tenker og skriver inn i manuset. Og ord jeg har fått som skadet sjelen min, fra en jeg trodde elsket meg, men gjorde det likevel ikke og også vakre ord som løftet meg høyt, fra en som kanskje tror jeg vil ha ham, for han vil ha meg. Kjærleiken er der, matchene kommer kanskje om litt. Jeg vet ikke helt, brå skifter kan komme så brått, men jeg vil favne langsomheten i det langsiktige.
Ja, jeg vil elske kjærleiken igjen. Gi mest og ta i mot. Og også inne i mellom tenke på proteiner, kilo på vektene - og lytte til den melodiøse stemmen ved siden av meg - for der ved siden av hverandre er vi en liten stund nesten et oss.
Det er i overgangene mellom mørke og lys at livet er aller mest intenst.
(Foto; Werner Anderson)
“NO HASTAR DET
No hastar det meir enn
nokon gong med å ta det
heilt med ro”