Alt det vi forlater. Og tar i mot.
Vet du hva du går til ? , sier en venn. At etter forelskelsen og tosomheten, drypper den andres historie, hele hans liv inn i mitt. Og når du er godt voksen, som det heter, er det mye. Mange historier å dele, flere såre spor som ikke er leget. Mennesker fra fortiden - som invaderer mitt liv, selv om det er på en pen måte. Andre fortider enn min, historier jeg bare kjenner via fortellinger i ettertid, og derfor bare får kunnskap om, men ikke egentlig dyp kjennskap.
Orker jeg - har jeg slikt sett plass til et helt nytt menneskets liv - inn i mitt ?
Hva av dette gjør meg sår, trist, glad ? Ingen ting er nøytralt, alt er ladet med følelser, enten den ene eller andre veien.
Jeg trenger pusterom fra det store omfattende oss, bli bare lille meg, som jeg har levd med alene i de siste årene. Hvor elementene er så kjente, hvor jeg styrer smertegrensen, nesten slik en sykepleier øker eller minsker dosen av smertestillende til den syke pasienten.
Jeg forstår hun som nå holder seg i randsonen, utenfor, sin kjærestes etterlatenskaper av et liv. Eks-koner og eks-svigers, alt dette som har denne eks-betegnelsen, behøver vel ikke fylle mitt liv ?
For hvor blir jeg av da ? Hvis mitt liv og mine historier ikke kan måle seg i drama og innhold til de historier jeg lytter til fra Ham ? I et slikt blikk kan jeg virke litt grå og tradisjonell, men for meg er det langsiktige i liv og ensformigheten være noe jeg har virkelig behøvd. I årene etter at jeg ble nykter var det stabilitet, kall det gjerne kjedelig forstadsliv som var et must for meg - hvis jeg skulle forbli edru. Alt det vovede, gøyale, sprø ble valgt bort - i en form for overlevelse som nykter ren. Og denne modellen har fungert - for meg.
Og jeg erfarer nå, at jeg ikke ønsker, eller vil ha for mye voldsomhet i eget liv. Jeg trenger ikke reise Asia rundt, jeg hviler fredfullt i Italia og Danmark. Ofte på Stille Retreats - hvor essensen er å gå innover og ikke utover og innover i fremmede jungler på et kontinent jeg før bare har lest om.
For jeg er redd for å slette meg selv. Jeg er redd for å miste stoltheten over det liv jeg lever - og har formet ut fra mine valg. Og stå for det. Være stolt av det. Og ikke lage kaos i dagene som kommer.
Likevel, så elsker jeg Ham. Vi har noe som er verdt å gjøre plass til, men det er opp til oss, meg - å sette grenser for hvor stor grad av fortiden jeg ønsker å ta inn i nåtiden. For akkurat det valget, former også min, vår framtid.
Jeg har levd mye liv jeg ikke har fortalt om, sier Ham en søndag morgen, en time før jeg drar tilbake til Oslo, hjem. Øynene gnistrer.
Jeg ser på ham, en liten stund, stille.
Ja. Jeg vet. Men jeg trenger det ikke. Ikke akkurat nå.
Ser du meg ? Du som jeg ønsker skal se meg - slik jeg ønsker å bli sett.
(Foto; Werner Anderson)
“Ydmykhet lar deg tydelig se dine egne styrker og svakheter så at du kan arbeide, lære og utvikles.”