Alt med kjærleik. I Italia.
Det er tidlig kveld, kanskje mer sen ettermiddag. Jeg bor i byen Maiori ved Middelhavet, navnet høres ut som en arboriginer som har forvillet seg og slått seg til ro ved den sørlige kysten av Italia. For tiden har jeg gjort det. Slått meg til ro her. I varmen, med kjente italienske bylyder og havet som definerer hver eneste dag. Livet er passion her, mennesker rusler sakte, jeg ser ingen i stresset tempo. Selvfølgelig er det noen løpere her også - kroppen må pleies.
Og så kommer han gående. Mer slentrende. Med en stor mynde - den skinner rosaaktig i ettermiddagssolen. De går i takt. Og han bærer seg selv med en selvsikkerhet som bare italienske menn kan. De er seg selv bevisste - og erkjenner hvilke signaler de sender ut. Det sensuelle, det erotiske i måten de er på. Ikke for mye, men mer sånn på et mytisk nivå. For meg holder det denne ettermiddagen å suge inn kjærleiken fra en jeg ikke kjenner - eller vil møte igjen. Men akkurat der, er vi i det samme universet. Og jeg erkjenner hvor viktig lidenskapens følelser er - den gjør hele meg myk og glad. Vi blir harde av å ikke føle lidenskap. Lukkete og negativ innadvendte. Og jeg minnes mitt studieår i Firenze hvor jeg gled inn i det italienske så mye, at turister spurte meg om veien til noe. Jeg var blitt lidenskapelig - og mykere.
Og jeg minnes også min vakre italienske elsker - som tok pusten fra meg hver eneste gang, som bare kunne røre ved meg - og jeg ble ett med ham.
Slik skal lidenskapen være. Slik skal kjærleiken ta oss. For uten den visner vi — sakte og sikkert. Så derfor drar jeg til Italia - for å føle lidenskapen bruse i blodet - for å minne meg selv på hva som er livets essens.
Ti amo Italia.
“You may have the world if I may have Italy.”
”
Foto; Werner Anderson