Fedrenes synder; Brevet fra fortiden
Lillebroren min og jeg sitter sammen i min leilighet - sommerlyder fra byen sniker seg inn i samtalen mellom oss. Broren min har akkurat gitt meg et gammelt brev. Jeg begynner å lese - sakte ord for ord - den ene setningen følges av den neste. Det knyter seg i magen min - det blir for mye. Det blir for mye å ta inn over seg tidligere smerte fra en av forfedrene mine. Brevet ble skrevet for 50 år siden, likevel kunne det ha vært skrevet i går. For livssmerte er uten tid, uten å være preget av dets tids moter og strømninger. Jeg leser om en sønn som ønsket at faren hans ville ha elsket ham. At han hadde fått litt ros, kanskje også et nikk for at han var dyktig. Sønnen var flink - tross tid i konsentrasjonsleir ble han lege og spesialist når krigen var over.
Kanskje en klem og ordene som lyder “jeg er glad i deg”. Og jeg leser bitterhet mellom linjene, hvor sønnen mener seg fortjent til å bli elsket. Faren kunne ha mye å ville ha elsket sønnen sin for. Da brevet ble skrevet var faren alvorlig syk og sønnen visste at dette brevet var et siste farvel. Sjansen for å vise kjærleik var over. Tiden har gjort sitt. Sjansen var forspilt - det hadde vært et helt liv av muligheter til å gi en klem, si de vakre kjærlige ordene - vise at en far bryr seg om sønnen sin.
Ord som aldri kom. Ord som kunne ha gjort så mye.
For jeg selv har jo også savnet de ordene i egen barndom. Hørt ordene uten at jeg hadde prestert noe, bare fordi jeg var meg. Men fra et menneske fikk jeg aldri det. Så lot jeg døden overta henne - og dermed også gikk muligheten til de vakre ordene forsvant. Er det slik at noen mennesker ikke elsker de de burde ha elsket? At foreldre ikke elsker sine barn, at de oppdrar og gir dem mat, husly og oppdragelse, men hvor kjærleiken er helt fraværende. Jeg tror dette er større enn vi snakker om. Jeg tror at flere enn det mennesket jeg ønsket å bli elsket av - ikke sa det til meg. For jeg tror ikke på at hun elsket meg, eller manglet ord. Ord kan uttrykkes på mange ulike måter. En varm og lang klem. Et klapp på skinnet. Å få dynen godt rundt seg av et kjærlig menneske. Alt dette som er kjærleik, uttrykt i handling. Er dette samfunnets store skam? For vi snakker om ukjærlige foreldre. Og de drukner i alle dem som overstimulerer sine barn med tidløse kjærlighets-erklæringer. De støyer og blåser opp kjærleiken sin slik at de grå kalde foreldrene forsvinner inn i skyggenes mørke.
Jeg ble syk av å lese brevet, ville ikke plassere det i sjelen min. Egentlig skulle jeg beholde det - jeg er på jakt etter røtter og forklaringer på eget liv. Broren min måtte ta det med seg igjen. Og når jeg er sterkere - skal jeg få det tilbake. For det jeg erfarer er at smerte går i arv - at væremåter sosialiseres videre i framtidige slektsledd - og er en ikke oppmerksom på det - glir en inn i det man er vant til. Ikke elske de man egentlig burde ha elsket.
Gud gi meg styrke til å bryte fortidens bånd - la meg ta inn over meg forfedrenes smerte, men ikke omskape den inn i eget liv. Så skal jeg heller prøve å forvalte kunnskapen - kanskje inn i en ny bok. En gang i nær framtid.
“Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.”
Noen av oss bærer på fortidens smerte - gjemt i våre gener.