Brudd. Ritualer. Smerter.
Etter over ti år kan jeg mobilnummeret til min siste mann utenat, ikke det har jeg i dag har tenkt å ringe ham. Vår felles sønn er voksen og greier seg på alle måter, og alt oppgjør fra bruddet den gangen er fortid - det er svært sjelden jeg tenker direkte på ham, mer kommer minnene om opplevelser vi hadde sammen som familie. Lange dager på hytta på fjellet, helger i København med hele barneflokken osv. Varme somre i Italia med ferskpresset appelsinjuice og solbrente skuldre. I dag er det alt det gode jeg husker og minnes, ikke mer selve bruddet.
Jeg har hatt flere brudd. Ektemenn, kjærester og også venner. Noen har bare glidd bort, noen brudd er bevisste fra den andre eller meg. Og de som glir bort er tømt for det som en gang var oss, men de brå bruddene omkranser fortsatt det vi som ble skapt.
Det som sitter igjen sterkest er felles ritualer og vanen i å være oss.
Det jeg har lagt merke til er hvordan vanen i et forhold har satt seg i kroppen, som merkes så sterkt i ettertid, etter bruddet. Det kan være at jeg ikke mer kan sende en sms, eller ta opp mobilen i farta og ringe. Og så kommer det små glimt av oss sammen, nanosekunder i øyeblikk, som hver gang vi løp sammen på fjellet og han sa ved vendepunktet, vi hadde løpt halvveis; no return. Det var like lang vei framover som bakover.
Min siste ektemann og jeg ringe ofte uten en årsak, bare for et mikro-øyeblikk og fortelle om hva vi gjorde akkurat da, den kunne vare noen minutter. Og et hvert forhold for sin rytme, som også brått blir kuttet.
Men alle brudd er ikke brå og voldsomme. Som at jeg sluttet i min siste jobb - det vil si hovedjobben min - hvor jeg det siste året forberedte meg, overførte kunder til andre i avdelingen, hadde oppsummerings-møter med de største kundene o.l.
Men det er i mikro-livet det smerter aller mest.
Minnes vår måte å spise frokost på. Fornemme følelsen i kroppen når vi elsket. Farvel-kysset i døra eller smilet når den andre kom. Ofte med min langbeinte høye vakre sjelsvenn T, hver gang vi brøt ut i latter over ingenting.
Alt dette; det er livets kapitler som må skrives inn med en slutt. Selv skriver jeg “Morning Pages” hver morgen, lav-terskel, hvor jeg reflekterer over hvordan jeg har det, akkurat nå. På en måte skriver jeg meg farvel med den andre etter et brudd. Og til slutt er farvel også brukt opp - og jeg tvinges til å se framover.
Etter siste store brudd med meg og eks-mann gikk jeg i terapi - en sorg-gruppe - et helt år. Sorgen har fire deler - og etter sjokket, bearbeidelsen, se seg selv nå og veien framover - ble jeg herdet til, mer tvunget til å slippe fortiden og leve nå - og se framover.
Slike prosesser er gudegaver, hvor jeg får sjansen til å ta hele livet opp til revisjon, ikke det at jeg for tiden ønsker flere brudd. Jeg kan ikke gå i Sorggrupper hele tiden - og gråte over spilt melk som det heter. Noen ganger må øynene være uten tårer.
Men perioder uten drama og brudd - er velsignet godt. Nå er jeg så heldig at jeg erfarer etter et brudd å starte med blanke ark - og også med relasjoner jeg bevisst tar vare på. Bevisst lager jeg ikke drama med de jeg er glad i. Jeg godtar og aksepterer alle de mennesker som er meg nære - som de er. Alle har plusser og minuser, jeg også - og det gjelder å se alt sammen - og leve med det. Jeg husker da jeg hadde født min førstefødte og svigerfaren min håpet på at jeg da ville få forandret sønnen hans. Nei sa jeg - det er den han er i dag - og vil være - som jeg elsker så inderlige dypt. Vil han forandres, må den forandringen komme fra hans indre.
Jeg møtte han for en ukes tid siden, vi er begge forandret, både på det ytre og det indre. Årene har satt sine spor, men jeg føler at kjernen i ham er der - det jeg falt for og elsket så inderlig. Så får grått hår, ekstra kilo på kroppen og stive knær være en del av livet - mens vi begge knar oss selv for å bli et bedre medmenneske - i dag. Og også kanskje i morgen. Nå har vi et felles barnebarn - og våre gener og røtter er fortsatt sammensmeltet.
Kjærlighet er med en risiko - og livet er med ubehag. Likevel vil jeg kaste meg ut og inn i det - igjen og igjen.
Åpenhet er så viktig i dagens verden, ikke proteksjonisme, oss-dem forståelser og Cancel Culture.
Ta i mot med åpne armer - som en Hellig bok skriver om.
Og vil jeg møte deg, du enda fremmede, skal jeg se deg slik du er - og kanskje får jeg sjansen til å elske hele deg. For jeg er et menneske som lett elsker andre, uten å lete etter feil. Og så håper jeg på at mine feil ses av deg, men ikke vil skygge over det som er helt okei i meg.
When you are in darkness, make light.
When you have a burning desire for something, make peace.
When you are ignorant of something, seek insight and experience.
When you are jealous, replace it with love.
(The African Gospel of Mary)
Den gangen, 15 år gammel, var livets ark blanke, men skulle snart fylles ut.
“Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa ham til dem: Forstår dere hva jeg har gjort for dere ?.”