Rites de passages. Hav og stillhet.
Rites de passages er det mellomrommet som eksisterer mellom for eksempel ungdomslivet og voksen. En konfirmasjon var før i tiden en markering på at nå er du voksen. Separasjon er tiden mellom å være gift og så skilt. Disse overgangstidene skal gi oss pauser for refleksjon og en sjanse til å møblere om eget liv.
Jeg er i min egen Rites de Passages for tiden. Midt i mellom to boliger, bor stille ute ved havet, Oslo-fjorden på Nesodden - her sover jeg opp til 9 timer om natten, ingen ting forstyrrer meg. Huset har store glassflater ute mot Oslofjorden og jeg sitter tidlig om morgenen med min havrelatte-kaffe, i stillheten, leser aviser på Macen - og lar blikket hvile på en lastebåt som kanskje seiler forbi, eller en stor fugl som svever høyt, som jeg ikke kjenner navnet på. Trenger ikke det navnet, tenker at det å følge de svevende bevegelsene på den lyseblå himmelen er min meditasjon her ute ved havet.
Jeg har forlatt den boligen jeg har levd i, der hvor jeg har forandret meg aller mest. Og om noen uker, får jeg sjansen til å skape meg nye vaner, bli kjent med nye naboer - likevel har jeg alt jeg elsker innen rekkevidde der jeg flytter til; Frognerparken, Bygdøy, Nordmarka, Dans Grains cafe og Bislett Sats med PT.
Jeg kan velge å gå inn i deler av livet mitt fra fortiden i tankene - det er ikke slik at tankene surrer rundt i hodet mitt når det blir stille omkring meg. Denne teknikken lærte jeg under den terapien jeg gikk i etter bruddet med siste ektemann - og siden har jeg benyttet meg av den. Ikke nå, sier jeg ut i mørket, en annen gang. Så forsvinner den smerten som var knyttet til et brudd, sugd ut i universet igjen. Og hendelser blir ikke så store - eller viktige mer. Hva holdt jeg på med - når jeg løftet det fram i meg selv? Sett i relasjon til alt det som mye mer viktig i livet ?
Jeg kan velge hva jeg vil tenke på - og dermed bruke energiene mine til.
I stillheten her ute ved havet, skriver jeg bra; bokmanuset lever nesten sitt eget liv; jeg føler jeg har et hav av kunnskap å hente ting fra. Jeg håper å holde den deadline-planen vi drøftet på forlaget, tror det nå.
Pauser. Det som er fint med dem er at vi får rikelig med tid til selvrefleksjon - og forstå hva som er viktig og hva som er helt uvesentlig. Og pauser har også det ved seg; at etterpå kan jeg tre inn i livet mitt igjen, mest sannsynlig ikke som den samme personen som jeg var før pausen.
Men foreløpig er jeg her ute ved havet, jeg lar vennene i byen forbli i byen, tar meg bare et par ganger i uka inn for å trene - før jeg kommer meg på båten igjen som tar meg inn i stillheten.
Denne helgen skal vi gå Kyststien - kanskje - eller bare sitte og se ut over havet. Livet er valg - hele tiden - det gjelder å velge det som smører sjelen med balsam.
Brudd, pause - og ny tid. Livet er forandringer - hele tiden.
(Foto; Werner Anderson)
“Sopra una vecchia quercia
c’era un vecchio gufo:
più sapeva e più taceva,
più taceva e più sapeva.
Det satt en gammel ugle
i en gammel eik:
jo mer den begrep, jo tausere ble den;
jo tausere den ble, jo mer begrep den.”
”