Dagenes mørkhet. En naturlighet.
Jeg kjenner rytmen, mellom lys og mørke, som bølger, evinnelige og evigvarende. Begge deler er energier, gode på hver sin måte. Og denne tidlige morgenen er en dag jeg skal være sakte, og la mørkets bølger slå mot huden min, fordi jeg vet at dette, denne dagen også bare har like mange timer som en lys dag, også går over. Som FB og likes, hottest på den dagen du legger ut noe, litt mindre dagen etter - så kommer stillheten. Stillstanden.
Og når denne mørkets kraft kommer, tar jeg den i mot med åpent hjerte; omfavner den med min grådige sjel.
Jeg er helt av alle strømmetjenester, så jeg kan ikke sløve og dope meg med flukt fra livet og følelsene.
Og jeg ønsker heller ikke la hodet - og sjelen min - bli fylt - av serienes bilder, evigvarende, aldri slutt. Det nye dopet. Binge er et nytt norsk ord, uskyldig som snus i små mengder, farlig i lengden.
Nå er det ok at jeg ikke kan kommentere noe i lunsj-praten når en strømme-serie blir nevnt. “Det er den familien” - sier en kollega om tredje sesong av en kunstig skapt serie, men det prates om som om de er virkelige. Klarer vi ikke å skille mer, ikke så rart, hvis tankene dine er fylt av hva andre har skapt.
Jeg skal ikke la meg friste å gå inn igjen. En ny øvelse - å avstå. En botsøvelse for frihet.
Og jeg planlegger ikke hva jeg skal gjøre. Så lite skal det være, at det ikke er verdt FB eller Instagram. Og akkurat det er magisk; det er verdt mye. For meg.
En dag. Jeg tillater det, en dag jeg ikke skal gå en mil i skogen, selv om helsefolk sier at jeg nettopp skal gjøre det. Selv har jeg valgt å drikke vann, meditere - og prøve å få til litt søvn - når alle andre er glade der ute, på byens kafeer, i parkene. Jeg kommer dit også, men ikke akkurat i dag.
Og han kommer til meg, han som trakk seg tilbake, ikke fra meg, men fra det støyete livet. Jeg tok det personlig, trodde jeg ikke var nok. Men jeg var nok, Bare på en annen dag. Denne hendelsen løfter jeg frem, og er takknemlig for at han gav en totalitet, derfor elsket jeg ham så dypt den gangen. Ikke bare latteren, men også hans mørke stillhet.
Og skal jeg lese noe idag , blir det søster Siluana Tengbergs bok om engler. Slik at jeg åpner opp, og ikke er alene. Følelsen av å være ensom, er noe helt annet enn å være alene.
Men jeg vet også; at en slik tilstand, er helt essensielt for min kreativitet, min vekst som menneske. Så derfor, kjære mørke, ønsker jeg deg velkommen inn. Vær her, riv meg i stykker, la meg ligger sønderknust på gulvet, la meg få gråte utømmelig. For i morgen skal jeg reise meg opp igjen, ta på vinterjakken, de varme støvlene - og gå ut i solen. Igjen.
Jeg takker ; mørkets energier. Og ønsker lyset velkomment.
Prate-samfunnet. Gjøre-samfunnet. Og for meg; en mørk stillhet. Som jeg så inderlig trenger.
(Foto; Werner Anderson)
“Anglarnas hjälp är betingat av vår svaghet.”