Dødens utpust. Livets innpust.
I dag, denne dagen kunne ha to ulike scenarioer, innhold. Og jeg landet ned i livet igjen, etter uker i frykt, uker med ensomhet og redsel. Jeg visste ikke om jeg var frisk - eller syk. Og det store fy-ordet, som legene ville sjekke ut om jeg hadde eller ei, jeg klarte eller klarer ikke ta det i min munn. Eller skrive det her.
Alt startet lille nyttårsaften med fjerning av et par polypper i tarmen og jeg husker bare at jeg lå i sengen hele Nyttårsaften - og ja; pustet. Drakk vann - og var ensom og redd.
Når jeg ble ringt opp første gang etter flere uker i venting, for å bli innkalt til CT, brøt jeg sammen. Heldigvis var jeg sammen med Dan, som tok meg ut av det økologiske spisestedet - og sa at det er jo fint at du blir sjekket mamma og at vi har det Helsevesen vi har her i Norge. På korte inn og ut pust var jeg enig, men det spiste ikke opp redselen. Legen ringte meg også - jeg kaller ham for “muslimen” - vi fant hverandre i det guddommelige, han sier at dette er å blåse det veldig opp, men legene vet ikke. Så vi må kjøre løpet.
Til tross for ensomheten i tankene mine, visste jeg at jeg måtte flyte i det, Flow Gunn-Helen - Flow.
Sønnene mine sa “en dag av gangen” - og gjør det du blir bedt om, skulle tro at de gikk i AA, fordi det er slikt vi lærer om der.
Og altså, i denne uken kom D-dagen, en dag med solskinn, vår i luften og med en stor mørk redsel i meg.
Inne i undersøkelses-rommet, når jeg legger meg på behandlings-benken, sier legen (ikke “min” muslim), jeg vet ikke om det i alvor eller spøk, at nå skal vi se om vi fjerne hele tarmen, deler av den - eller…
Jeg orker ikke mer, så jeg sier mildt, at vi får vel vente, til svaret kommer. Til etter at du har vært på innsiden av meg, og tittet, etter blodprøve, CT, MR, blodtrykk, skopi, alt som startet med en fjerning av et par polypper.
Og han blir stillere - og stillere, spakere på en måte. For han finner ingen ting, så vidt han finner arret etter fjerningen av den ene polyppen.
Det er ingen ting her, sier ham. Du trenger ikke noen behandling - du kan velge å gjøre ingen ting, eller kanskje fjerne litt av arret.
Da jeg vandret ut av sykehuset, de fant ingen ting, i meg, jeg er hel, og helheten min er at kroppen min er frisk. Jeg takker livet, min guddommelige kraft, min samiske urkraft - og setter meg på huk i solveggen og ringer mine sønner.
Nå. Vet. Jeg.
Ukene i ventetiden har vært mørk og krevende, alt ble satt på vent. Undersøkelser og leger, alt gikk så fort, at jeg trodde at bare det, at jeg ikke ble satt i noen helsekø, ga signaler om at det var noe, men at de ikke sa det til meg.
Jeg valgte å gå ut i universet - og så gå dypt inn i meg selv. I uker har jeg gått inn i healingens verden; påkalt min samiske urkraft, vært tro mot at mine forfedre hegner om meg.
Vi finner ingen ting, sa ham. Ingen ting. Du kan gå ut herfra.
Jeg har healet meg selv i en holistisk helbredelse, lagt begge hendene på magen min, og kommunisert inn til tarmen. Om natten har jeg hatt min samiske sjal rundt livet, over magen min og dypt der inne også over tarmen - og påkalt min samiske mormor til å omfavne meg.
Og når tankene har gått ned i tarmen, har jeg følt at den har, på en guddommelige måte, vært god og snill og gjort den helt fin. Jeg har følt at arret har blitt leget, roet seg - og funnet fred.
Jeg takker livet - i dag, for det er i øyeblikkene vi finner godhet og selve livet, og i dette ligger livets magiske essens.
Jeg vil være i livets øyeblikk, akkurat nå.
(Foto; Werner Anderson)
“Trivsel er det store håp, der viser seg overalt omkring oss.”