Byens spor. Smertens kraft.
Jeg skjuler smerten - og sier at jeg bare må gå. Komme meg ut, bort og vekk, slik at jeg kan slippe alt til; la øynene og hele ansiktet vise sorg. Ta av meg masken. Kanskje det nok er feil, å ikke si i fra, livets sannhet har skygger av grått. Det finnes kanskje en sannhet - om rett og galt, som er nedfelt i våre lover og til en viss grad normer, men hverdagens samtaler, hvordan vi sårer hverandre - uten å tenke over det, forstå det - det er her i dette underjordiske klima jeg ønsker å bidra. Via et eneste menneske; meg selv.
Men jeg er også svak, og vet at jeg ikke vil, mest sannsynlig, ta opp det som såret meg så dypt. Vi har akkurat fått til en ny myk relasjon, jeg går på tå hev, likevel. Jeg vil ikke, orker ikke ha en ny konflikt. Og det er jo ikke sikkert at min sannhet er den eneste ene. For sannheter samstemmer ofte ikke, jeg har nettopp sett “Rikets sikkerhet” om Arne T. på NRK, og den viser så bra ulike virkelighets-oppfattelser, som ikke forandres hos partene, men vedvarer livet ut. I den ene er han en fredsskaper, i den andre er han en landssviker, spion.
Jeg er lei meg, nok såret, fordi jeg ikke blir sett, slik jeg selv mener at jeg er. Alle sidene ved meg, ingen vil, ikke jeg heller, bli betraktet som et endimensjonalt menneske. Og spesielt, når det som for meg er svært viktig, er som en flau vind en varm sommerdag. Glemt, dvask, ikke merkbar.
At troende, religiøse mennesker, er som konspirasjonsteoretikere, helt hjernevasket. Mener han, kanskje tankeløst, men egentlig så sies det, fordi han mener det.
Jeg lar hans sannhet stå, tror ikke at han husker det engang at det ble sagt, i ordflommen av mange ord. Han er god på ord. Og jeg tror også at han ikke tenker over at jeg er troende - åndelig i mitt liv. Men, hvordan ser han meg da ? Hvis han skal beskrive meg ?
I en slik rolig setting, vil kanskje min tro komme fram. Eller ikke. Det er ikke så rart, jeg har ikke presset på - noen mennesker - min åndelighet - og hva det gir meg i livets forståelse.
Så jeg går ut i mørket, gjennom skogen, det snør lett - og mot T-banen. Det blir mange minutter å tenke på; fra Oslo Øst og vestover. Symbolsk, t-banen tar meg gjennom byens mørke spor, slynger seg på skinnene fra stasjon til stasjon. Og mørket utenfor vinduene samspiller med sjelens tristhet.
Kanskje jeg en gang, skal fortelle på en forsiktig måte at jeg har dette landskapet i meg. Denne forståelsen som vi ikke kan se (eller jeg ser jo masse guddommelighet i livet) - og som gjør at jeg aldri er alene.
Der i mørket, i t-bane vognen, føler jeg meg alene, forlatt. Og sagt på en annen måte, ikke respektert.
Dagene har gått. Jeg har ikke gjort noen ting. Akkurat nå har jeg fred. Men en gang, i den nære framtiden, skal jeg forsiktig fortelle om meg - og min åndelighet. Til ham jeg elsker.
Mørket gir rom for refleksjoner. Og for meg; det vil alltid lysne - etterpå.
(Foto; Werner Anderson)
“That is the bottom line of religious obedience. It is an education in sonship, a workshop of responsibility, a school of true freedom. ”