Den lille, store. Kjærleiken.
Jeg vet ikke helt hva det er. Med oss. Men sammen med ham er jeg meg selv; den jeg hviler fullkomment i. Hvis det kan sies slik - i en verden hvor vi kan forme hver og en av oss så mye vi ønsker. Men jeg vil ikke formes bort fra mitt opprinnelig selv, jeg vil tilbake til mitt reneste - prosessen med avskallinger både materielt og åndelig fortsetter. Jeg drømmer ikke om å bli ung, barnlig eller noe som har med fysiske år å gjøre. Jeg vil være avkledd - så naken og ærlig som jeg får det til. Jeg har aldri gått bakover i tid, men innover i rom; sjelens landskap.
Og han ser meg, mer enn jeg aner. Ikke bare føler han pusten min når hodet mitt er tett inntil halsen hans, hånden på magen min og han føler selve livet som beveger den opp og ned - rytmisk, rolig. Kyss i nakken, hvor jeg ikke ser, men føler hans lepper - og alle de små ordene som passer sammen til små kjærleiks-erklæringer, som er så fine. Ikke grandiose. Men slik jeg alltid har lengtet etter, først nå forstår jeg at jeg har lengtet.
Du gjør meg godt, sier han. Får frem det beste i meg, legger han til. Jeg smiler - for det er denne utgaven av ham jeg kjenner. Han sier at han ikke alltid har vært slik, at han også, sammen med en annen kvinne, har fått frem andre sider, som ikke var så bra. Men det er ikke sikkert jeg ser de sidene sier jeg, fordi vi to er i en annen rytme, en annen symbiose - en annen sammensmeltning.
Han forstår. For mellom oss, i vår sammensmelting - er ikke de såre menneskers kriger, som ødelegger fine sjeler - ofte for alltid.
For alltid, sier noen til hverandre. Men hva er det ? For alltid ? Jeg lever i en tidløs flow, uten rammeverk og bestemmelser, og jeg vet også at alt går over. Alt går over. Men for oss er det kanskje en stund til, i alle fall vil vi elske, nå. Og mest sannsynlig også i morgen, når vi våkner tidlig, før verden der ute begynner å pulsere, for vi trekker pusten i takt - i de stille og mørke morgentimene. Da blålyset fanger oss - og vi kan smelte helt bort og inn i den uendelige evigheten.
Gud har sendt deg til meg, hvisker jeg. Han ler - og synes det er helt okei at jeg sier noe sånt om han, den overbeviste ateisten. - som kysser vidunderlig.
“We are here to hand one another along. ”
Gustav Vigeland; I all hans kunst vises den kraftfulle kjærleiken - rå, varsom - og tett.