Tankenes selvskading
Jeg blir så forvirret i ettertid - når en mørk periode er over, jeg tenker ikke på at jeg har ligget under dynen og grått og stengt verden ute, personen “meg” har fungert både på Teamsmøter på jobben og cafetreff med noen få utvalgte.
Men i ettertid, når virkeligheten viser meg hvordan livet egentlig er, mye lysere og finere enn hva jeg tenkte i sinnets mørke periode, at det går an undrer jeg - å tenke så rart, så mørket. Jeg puster lettet ut. Ja, det er slik det jo er - og ikke slik jeg noen ganger tenker.
Må bli flinkere til å stoppe det. Krype inn i akademikeren i meg, og ta en pro-kontra analyse over hendelser som kommer, mennesker som er meg nære - eller jeg kan også tegne et mind-mapping kart over realitetene. Da blir jeg tvunget til å se min egen galskap - og kanskje le av meg selv der jeg sitter med en blyant i hånden og et stort hvitt ark foran meg. Med noen få ord på.
Men, hvorfor vinner ikke realitetene - alltid ? Hvorfor tenker jeg katastrofe med stor K, merkelige negative tendenser som ikke har et snev av sannhet i seg - en galskap i forståelse av verden som passer inn i en grøsser-film - ja; jeg ser hvor fjern fra virkeligheten jeg har vært.
Det skremmer meg. Kanskje jeg skal juble, for virkeligheten er jo bedre enn mine dystre drømme-universer - heldigvis ikke omvendt. At livet er enda verre enn jeg forestilte meg det. Livet mitt er mildt - snilt med meg. Jeg føler at Gud omfavner meg - og passer på meg. Viser vei. Let go - Let God som vi sier i AA.
Er jeg litt gal ? - Eller driver vi alle med slike tankenes selvskadinger ? Tenker og tror at mennesker og dermed verden er verre enn den er; for min verden er fin den, jeg har ingen ting å klage over.
Jeg har akkurat sett dokumentaren Nünberg-prosessen på NRK nett - og ingen av de 21 tiltalte, som var de mest sentrale menneskene rundt Hitler, innrømmet at de var skyldige. Ingen så seg selv - slik nesten de fleste av oss mennesker så dem. Jeg undrer; ser ingen av oss - oss selv - slik andre ser oss ?
Er det en form for overlevelse - å ha et gap mellom selvforståelse og virkelighetens sannheter ?
Og det er så vidunderlig deilig - når jeg erfarer i virkeligheten at den er lys - se glasset halvfullt og ikke halvtomt som det heter. Men; jeg må trene meg til å stoppe mørkets selvskadinger; det sliter på meg, og opptar plass. Hvor jeg heller kan nyte - og glede meg over alt det fine. Som faktisk er virkeligheten.
En dag av gangen. I dag skal jeg prøve det ut. Ikke tenke mørkt, men leve lyst.
Alt vi bærer med oss - og ikke ser. Det største i oss, er det som er innenfor hudens overflate.
“To be brave is to forsake all others to be true to yourself.”