Nærværets. Brennpunkt.
Og så ser jeg henne. Min danske venninne, vi er ikke venninner i ordets rette forstand, vi har vært sammen ved Vesterhavet både en sommer og dager rundt nyttår ; på retreat med Peter Høeg og flere andre søkende mennesker. Men i en annen forståelse er vi knyttet sammen. Vi vet det begge to - og kanskje også leser vi den andre. Tydelig. En form for speiling. På vår første kveld sammen tolker hun min drøm.
I februar og litt ut i mars skal vi være sammen; i “Drømmer og meditationer” - via Zoom, men likevel i det samme universet. Dele drømmer, tolke, meditere - og hver kveld skal jeg hviske til meg selv, at jeg skal huske den drømmen som kommer, notatbok ved sengen. Før jeg sovner skal jeg legge begge håndflatene over hjertet og tenne et hjertelys - og inkludere hele gruppen inn i meg; vi er vel 40 stykker, men det er plass til alle sammen i det Peter H. kaller hjerterommet.
Og jeg drømmer. Og skriver dem inn i notatboken min. Tolker ikke, men tenker over hva drømmene formidler - til meg. Før neste gang skal jeg sende noen få setninger fra de drømmer jeg ønsker at vi drøfter i plenum. At det er mine drømmer, vet bare jeg - enda har jeg flere netter å drømme i.
Det er tiden for drømmer. Kulden beskytter meg. Hjemmekontoret varmer meg. Og jeg har hviledager fra min kjærlighetspartner. Han er her, likevel er han der. Ute i sin verden. Og jeg tenker at jeg velger å elske han intenst og ærlig, uten å sammenligne med hans kjærleik til meg. Vi kommer fra ulike kjærlighetsuniverser - men i det som er oss - smelter vi sammen. Og besmitter hverandre.
Jeg kan hviske ut i mørket at jeg elsker ham; min helt unike kjærlighetspartner. Jeg kan hviske ut at jeg også elsker min danske venninne; en sjelevenn. Vi er nok mest forent i smerten, men den gir næring til lidenskapen. Så lar jeg all kjærlighet hvile, de er ulike. For i natt håper jeg å drømme igjen. Og skrive det inn i notatboken min.
For å forstå meg selv. Om litt. Det haster ikke.